søndag 26. juli 2015

Trostereir og reir-fotografering

Etter en kald vår og forsommer feilberegnet jeg rett og slett hvor langt utpå sommeren det kan være fugleunger i et reir. Selv om vi var over halvveis i juli, viste det seg at treet jeg skulle hugge ned hadde et godt skjult reir av rødvingetrost gjemt langt nede.

Jeg hogger aldri busker og trær mellom 15. april og 15. juli av frykt for å skade fuglereir. Men nå var jeg og naboen i full gang med å få vekk busker og småtrær som tok fra oss utsikten med en halvmeters vekst hvert år. Og jeg hadde tatt nabotreet, og presset meg inn mellom store bregner og brennesler for å sette motorsagen i denne asken på 5 meter vi ville ha ned. Og i det jeg bøyer meg ned ser jeg reiret. Førti centimeter foran nesa. Med tilsynelatende to-tre helt livløse unger i.

Rødvingetrost (pullus), bare litt du på hodet, blind, Sande, juli 2015

Forlatt og sultet ihjel tenkte jeg. Men så kikket jeg nærmere, og jammen kunne jeg se at den minste slet med å ligge helt stille. Jeg trakk meg fort tilbake, og prøvde å dekke til litt der jeg hadde fjernet vegetasjonen tett på reiret. Og ikke lenge etter så jeg at her var det jo stor trafikk av voksne fugler med mat i nebbet.

Så kom fristelsen til å ta bilder snikende. Jeg hadde jo allerede vært VELDIG nære, og ungene var opplagt ikke så store at de spratt ut av reiret. Og så er det jo en vanlig fugl, så det kunne ikke være så farlig? Jeg falt for fristelsen, og snek meg innpå, fikk noen åpninger på 1.5 meters avstand, og knipset i vei. Foreldrene var i nærheten, men varslet ikke, de stolte blindt på kamuflasjen til ungene!
Rødvingetrost, på jakt etter "barnemat", bare 8 meter fra reiret, Sande, juli 2015

Så ned igjen på hytta uken etter, var ungene der fortsatt? Jeg så fort at foreldrene fortsatt var aktive. Hva med noen bilder til? Jeg visste at nå er det stor fare for at ungene hopper ut av reiret om jeg kommer for nærme. Likevel, fristelsen ble for stor, nok en gang på 1.5 meters avstand (minste fokus-avstand for min 300mm zoom). Nå varslet foreldrene intenst. Ungene lå lavt og helt i ro.

Så dette gikk bra, To dager etterpå forlot ungene reiret, forhåpentligvis på naturlig måte. Men jeg har i ettertid undret over  min egen etikk i forhold til reirbilder. Jeg har alltid holdt meg unna slike bilder, og mener at dette krever ekstrem forsiktighet og god kamuflasje. Jeg tror jeg strakk strikken litt denne gangen fordi jeg på en måte "reddet" dem med å være veldig observang ved første møte.

Rødvingetrostunger, noe med fjærdrakt og åpne øyer, to dager før de fløy ut, Sande, juli 2015

Jeg oppfordrer uansett alle til å være veldig forsiktig med dette. Og avstå totalt om det er store fugler eller sjeldne arter. Men en rødvingetrostunge fortjener jo en like trygg oppvekst som en hubrounge!

God kamuflasje, tele-objektiver og stor grad av forsiktighet er minimum som kreves for at fuglene skal føle seg trygge og/eller at ungene ikke hopper ut av redet for tidlig!

En ting til: Så lenge det er egg i redet kan foreldrene forlate hele reiret ved forstyrrelse, det skal nok mye til med unger i reiret, men det forsvarer ikke uforsiktig fremferd.




fredag 17. juli 2015

En reise gjennom Kruger National Park, Sør-Afrika

Kruger National Park er en av verdens best bevarte nasjonalparker, riktignok under et sterkt regime, der menneskene styrer alt for mye, men størrelsen er altså ikke stor nok til at naturen kan gå sin gang..., selv om den er på over 25 000 kvadrat km med tilhørende private parkutvidelser. Og størrelsen er voldsom, med lave fartsgrenser, masse opplevelser, mange vannhull som skal sjekkes og så videre kan det være vanskelig å nå fra en leir til en annen i løpet av dagen (du har ikke lov til å være utenfor leirene før soloppgang/etter solnedgang).

Vi har hatt to turer til Kruger NP, og planlegger med en tredje. I en slik park blir det ikke bare fugler, de store pattedyrene preger turen på alle måter. Men fuglelivet er bare fantastisk, med over 500 arter! En rekke av de unike for Sør-Afrika, grunnet både parkens størrelse som gir livsrom for store gribber og storker, men også fordi den nordligste delen nærmer seg det tropiske Afrika.

Nyala, ved Pafuri Camp Site, langs Luvuvhu River, 2009
Og begynner vi nord fra, så har vi Punda Maria og Pafuri området med Luvuvhu og Limpopo River. Her er det altså subtropisk følelse, og det er artig å stå i Crooks Corner og kikke inn i både Mozambique og Zimbabwe. Oppover langs Luvuvhu elven finnes enkelte stoppesteder, og her er det ordentlig skog, høy luftfuktighet og varmt. Deilig. Og helt ulikt parken sørover som er ulik type savanne.

Punda Maria leiren er en gammeldags Kruger leir, liten og intim, med et attraktivt vannhull. Et nydelig sted. Varmt og godt. Det var også et spennende sted for en nattlig safari, fortsatt med relativt tett vegetasjon der elefantene kommer brått på og leoparder er innen rekkevidde. Og følg med, her er fugler du bare får sett og ikke lenger sør!

Savannedue, 2005
Shingwedzi leir er den neste på veien sørover. Ikke så spesiell for meg, men en leir med gammeldags atmosfære og med masse dyreliv langs elven. Og kjent for å stå under vann om det blir veldig mye regn!

Nok en dagstur sørover, så rekker man til Mopani leiren. Vi er nå naturligvis i tett mopani terreng (busksavanne), mopani er en tresort som særlig elefantene er glade i. Leiren ligger høyt og fritt til, med store terrasser som har utsikt over et stort vannreservoar: Pioneer Dam. Dette er et godt sted å hvile øynene, men er ikke helt villmark, da normalt lav vannstand avslører tydelig at dette er et magasin. Og her er det bra med vadefugler om du har med teleskop.

 The almost dry riverbed of Letaba River, from the Letaba Camp, with Marabou storks, 2009
Videre nedover kommer vi til Letaba leir, som naturlig nok ligger langs Letaba elven. Dette er også en av våre favorittleirer, og det eneste stedet vi har bodd to ganger! Utsikten over elven og terrenget er fantastisk, og følelsen av villmark er stor da det ikke er gjerde mot elven. Elven består om sommeren i stor grad av sand og har liten vannstand. Det er nesten ikke til å tro at også denne leiren har stått under vann. Leiren inneholder også et elefantmuseum, og her har de samlet de største støttennene og de viktigste historiene. Absolutt verdt et kort besøk. Leiren ligger tett på villmarken, natten er preget av Afrikas lyder: hyener, løver, nattravner og ugler!

Neste store elv er mere kjent, Olifants. Leiren med det samme navnet ligger høyt over elven med god utsikt, men lite (?) dyreliv tett på. Olifants renner inn i Mozambique, og det er mange bra steder langs elven nedover for å se på dyreliv og fugleliv, inklusive bruene over elven. Det er få bruer det er lov å gå ut på, men den ovenfor leiren er et unntak. Absolutt verdt det!

Leopard, sør for Satara leir, 2009
Videre sørover kommer vi opp på det som ligner mest på en åpen gressavanne i Kruger, men selv her er det mye kratt og busker. Området kalles Satara Plains - og midt oppe på denne savannen ligger Satara leiren. En stor og liten lite sjarmerende leir, varm og støvete om sommeren, helt flat, ikke noe sted å få kjenne på et vindpust. Samtidig er området spennende, og siden det er så åpent, i praksis der det er lettest å se de store dyrene, inklusive løve og leoparder (som har få store trær å hvile ut i).

Nå er vi kommet ned til parkens hovedkvarter, Skukuza leir. Her er vi nærme siviliasjonen rett og slett. Mest fasinerende er kanskje den enorme (nedlagte) jernbanebruen utenfor leiren. Denne vitner tydelig om at det å lage store nasjonalparker faktisk kan dreie seg om å ta naturen tilbake!

Hvitpleikaner omringer fisk, gråhegre og gulnebbstork utnytter situasjonen. Mpanamana Dam, south of Sabie, 2005
Vi har ikke vært i "bergene" videre sørvest i parken, men fulgt Sabie elven helt ned til grensen til Mozambique, til Lower Sabie leiren. Nå kjenner vi varmen komme tilbake, her blir det nesten tropisk igjen, og malaria faren øker. Det blir grønnere, og flere fugler men mindre dyr (vanskeligere å se i alle fall). Selve leiren er flott, og restauranten ligger på påler ute i et stort våtmarksdelta (utvidelse av elven).

Fortsetter man helt sør, ender man opp i leiren med navn etter grenseelven: Crocodile leir. Herifra er det bare en bru, og vips så er man i sivilisasjonen. Veldig brått! Men da kommer i alle fall tanken fort om at her vil vi tilbake! Og neste gang blir kanskje november 2017!

Vår første observasjon av løve, langs Sabie, nedenfor Skukuza, 2005.

Det er i ettertiď vanskelig å forstå at vi har hatt to turer i Kruger uten oreentlig kamera, og nesten uten bilder. Det skal vi gjøre noe med på neste tur!

Turen i 2009 var del av en NOF Travel tur til Sør-Afrika der jeg var reiseleder. Les mer om hele turen her:
http://fugletur.blogspot.no/2014/09/fugletur-til-sr-afrika-ii-2009.html

Full rapport med masse fuglebilder finner du her:
http://www.naturogfritid.no/bilder/Artsrapport_NoF_Travel_RSA_2009_web.pdf

søndag 12. juli 2015

Fuglenett - bruk et sikkert nett for frukt og bær

Mange begynner å få økt besøk i hagen med økt modning på frukt og bær. Det er litt irriterende å se trost og meiser angripe frukten før den er moden og klar for høsting. Og selvfølgelig tar de de beste eksemplarene, og ikke de som allerede er bespist eller har falt ned på bakken...

Morelltre under fruktnett / bærnot, Sande 2015
Løsningen kan være å benytte fuglenetting/bærnot! Men vi er jo alle opptatt av å skåne fuglene, ingen ønsker å finne skadede eller døde fugler hengende rundt frukttreet. Så derfor er dette en påminnelse om at det finnes ulike nett, og noen er veldig utsatt for å fange fuglene, andre ikke. I hovedsak gjelder følgende for et trygt nett som fuglene ikke blir sittende fast i:
  • Små masker, slik at fuglene ikke prøver å gå gjennom maskene
  • Stive masker, slik at de står relativt godt imot bevegelser fra en vinge eller et fuglebein
  • Tydelig farget, slik at det er mulig å orientere seg
Det verste er altså noe som ligner fiskegarn!

Blåmeis fanget mellom to nett, selv her ble den ikke sittende fast, og fant etterhvert veien ut, Sande 2015
Så ta hensyn til småfuglene når du redder frukttrærne. Det koster ikke noe mer, det gjelder bare å kjøpe riktig nett.

Ung kjernebiter, desperat for å komme unna fotografen, men uten problemer i nettet, Sande 2015

NOF/Birdlife's egen butikk, Natur og Fritid, har fuglenett (eller bærnot som de kaller det) som egner seg vel:
http://www.naturogfritid.no/Hobby_og_hage/Baernot/rstadv_J

Morellene, godt beskyttet bak fruktnettet, Sande 2015

tirsdag 7. juli 2015

Svarthvit Fluesnapper - liker fuglekasser

Svarthvit fluesnapper er den eneste fuglen i norsk fauna (og blandt få uansett) som har navnet delt i to ord! Alle andre norske fuglenavn er altså i ett ord. Svarthvit fluesnapper er å regne som en virkelig langtrekker, som overvintrer i Afrika, og som kommer relativt sent oss. I lavereliggende strøk dukker den gjerne opp veldig tidlig i mai, innover og oppover i landet utover i mai. Den går høyt opp mot fjellet, og er å finne hele veien nordover til og med Finnmark.

Den vil gjerne ha fuglekasser og rugehull i samme størrelse som blåmeis og kjøttmeis, og på den tiden den ankommer ligger de gjerne på egg. Dette kan starte en dramatisk kamp om en ensom fuglekasse, der gjerne en blåmeis-mor eller kjøttmeis-mor ligger død igjen på eggene sine. Og så bygger Svarthvit fluesnapper redet sitt oppå. Men det finnes også eksempler på motsatt utfall, der kjøttmeisen tar livet av fluesnapperen. Uansett, dette drama kan enklest unngås ved å henge opp flere fuglekasser! Og det er enkelt å få disse på besøk!

Svarthvit fluesnapper, hann: svart og hvit, hvite prikker i pannen, Sande 2015
Sammen med løvsanger, er svarthvit fluesnapper liksom sommerens komme. Sangen er karakteristisk i sin rytme og relativt lett å lære (?), og for meg er den virkelig velkommen en tidlig morgen i mai. Fluesnapperene er hyggelig å ha i hagen eller på hytta, de er lette og observere, og svært flittige så fort det er unger i kassen. Og mange har spurt meg hva slag fugl de har fått i fuglekassen som er svart og hvit!

Svarthvit fluesnapper hunn: brun og hvit, Sande 2015

Her er link til NOF/Birdlife sine sider om svarthvit fluesnapper, med bla utbredelseskart:
http://birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/index.php?taxon_id=9625

Og så en samling norske og utenlandske navn på svarthvit fluesnapper:

NAVN:
Norsk:       Svarthvit fluesnapper (fluesnapper, myggsnapper, sangfluesnapper, svartkviten)
Latin:         Ficedula hypoleuca
Engelsk:     Pied Flycatcher
Svensk:      Svart och hvit flugsnappare
Dansk:       Broget Fluesnapper
Spansk:      Papamoscas Cerrojillo
Tysk:          Trauerschnäpper
Fransk:       Gobemouche noir
Samisk:      


Svarthvit fluesnapper reirunge, i en kasse med alt for stort hull, Sande 2012

Flere fuglerarter på bloggen:
http://fugletur.blogspot.no/search/label/Artsomtaler