Storskarv - i sør og i nord

Det har gått mye i hagefugler her på bloggen, nå tenkte jeg å skrive om en betydelig "villere" art, nemlig storskarven. Storskarven representerer en villere norsk natur: Først og fremst så er det en fugl knyttet til våre kyster fra vestlandet og nordover, med hekkekolonier spredt fra Mørekysten og nordover til Finnmark. I gamle dager bare sett på Øst- og Sørlandet under trekket. Men det er også en art med kraftig spredning fra Østersjø-landene innover Sør-Øst Norge, ikke bare langs kysten, men langt inn i små ferskvann i de dype skoger og opp mot fjellet!

Storskarv (sinensis), voksen, utenfor hekkesesongen, på sjømerke, Re, 2014

De første først, svarte støtter på stein og klipper langs hele vår kyst fra Lista og nordover. Noen ganger med vingene ute til tørk, da kan de nesten forveksles med et sjømerke av og til. Noen ganger sammen med sin slektning, den mindre og slankere toppskarven. Andre ganger langt ute på havet, fiskende, dukker nesten uten noe plask, bare "forsvinner" fra overflaten. De voksne fuglene helt svarte, med hvitt og gult rundt nebbroten og en hvit lårflekk i hekketiden. Yngre årsklasser med ulike mengder hvitt i buken, på magen og oppover brystet, de yngste med mest hvitt.

Og altså i stor grad en trekkfugl. Og vårtrekket går blandt annet inn Oslofjorden, direkte mot områdene fra Trondheim og nordover. Rett og slett en snarvei. Og elvemunninger (Dokkadeltaet, Lågendeltaet) kan bli benyttet som rasteplasser. Men de fleste ser bare en litt uren plog, der den ene rekken ofte er mye lenger enn den andre, høyt oppe mot den blå himmelen, gjerne direkte over Oslo sentrum. Disse fugleartene tilhører den nordvestlige underarten carbo. 

Storskarv (carbo) på trekk mot NV, legg merke til den hvite lårflekken,
over Sande i Vestfold, våren 2014

Så var det invasjonsfuglen storskarv. Alle med tilknytting til Oslofjordområdet har de siste 25 årene lagt merke til at utover sommeren er det masse storskarv i området. Og jeg husker selv de første observasjonene fra vann langt inne i Nordmarka og helt opp i Vest-Telemark. Dette er fugler fra den sør-svenske hekkebestanden, som i større grad holder til ved innsjøer og i brakkvanns-områder. Den vestligste større hekkekolonien har etablert seg i Øra-området ved Fredrikstad. De er å se hele året i Oslofjorden, og mange trekker nok sørover, for storinnrykket merkes fra juli og utover da hekkekoloniene nok fraflyttes og fuglene sprer seg over store områder.

Disse fuglene (i alle fall mange av dem) tilhører en egen underart av storskarv, kalt sinensis, og er nok litt mindre (og har blitt kalt mellomskarv). Men de er storskarv som art, og kan ikke skilles fra den nordvestlige varianten med det blotte øye.

Fullt latinsk navn er Phalacrocorax carbo. Andre gamle norske navn jeg har funnet er kvitlåring og ålekråke. Artige og selvforklarende navn.

På NOF/Birdlife.no sine sider kan du lese mer og se utbredelseskart for hekkefugler: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/?taxon_id=3242

Det blir mer om pattedyr på fugletur!

Jeg har vært utrolig opptatt av å se etter og på fugler når jeg er ute i naturen, en interesse som gradvis også har utvidet seg til å prøve å ta bilder av fuglene i sitt rette element. Og mulig det er fotograferingen, eller en annen modning vet jeg ikke, men jeg merker en stadig større trang til å forholde meg til pattedyr på samme måte som fugler: identifisere, føre lister og fotografere!

Ekorn i sommerdrakt, Sande, 2014

For meg er det nok med pattedyr som mange andre har det med fugler, de store og lett gjenkjennelige er morsommere en spissmus-arter. Omtrent som sangere for de litt utrente fugletitterne skulle jeg tro? Altså finnes det håp, men i første omgang nyter jeg de litt større dyrene som er aktive om dagen!

Hare, overgang fra sommer til vinterdrakt, Lista, 2014

Andre opplevelser som nok har påvirket meg kraftig er reisene til Asia og Afrika. Spesielt i Afrika er pattedyr faunaen veldig rik og veldig synlig, noe som gjør det lett å fatte stor interesse for de ulike familiene. Samtidig som en blir smertelig klar over hvor få rovdyr i vår egen fauna vi har opplevd!

Rådyr, med kalv, Sande 2011

Her på bloggen har dette medført at jeg i hodet til bloggen har laget en link til et nylig påbegynt bildegalleri for pattedyr (med internasjonale navn - norske navn oppdateres - link: Bildegalleri Pattedyr ). Her er det ikke mange norske arter foreløpig - men jeg har noen bilder som dere kan se her.

I tillegg kan det dukke opp artsomtaler og andre opplevelser knyttet til pattedyr her, og ikke bare om fugler.

Løve - rett og slett, fotogene greier! Kenya 2012

Rødstrupe - en vanlig tillitsfull hagefugl

Rødstrupe er en uanselig liten brun fugl som fort kan overses om man ikke helt har øye for de små detaljene rundt seg i naturen. Men om du først har oppdaget dette lille sjarmtrollet, musebrunt helt til du får sett det knall oransje brystet, så lærer du deg virkelig å sette pris på denne kameraten. Både i hagen og på skogsturer. For rødstrupen er (som svarttrosten), både en fugl som oppholder seg tett på der vi mennesker oppholder oss (byparker, hager, til og med terrasser) og som er en vanlig art i skogene våre.

Rødstrupe slik vi ofte ser den, hoppende rundt på plenen, Sande, 2015

Rødstrupe altså en fugl med veldig stor og relativt tett utbredelse over hele landet opp til bjørkebeltet. Dette gjør den til en av Norges vanligste fugler om sommeren. Den er i stor grad en trekkfugl, men overvintrer i stadig større omfang langs kysten og i lavere strøk. Dette er en risiko, blir det en gammeldags kald vinter vill mange dø, men en fordel om vinteren er mild, for da holder de sitt favoritt territorium gjennom vinteren og er tidlig klar for å stifte familie i et godt område.

Rødstrupe på foringsplass om vinteren, spiser ikke solsikkefrø, men små dyr
og kanskje rester fra meiseboller, Sande, 2011

Om rødstrupen kan være litt uanselig i farger, så er ikke sangen det! Dette er en av de tidligste sangene, både tidlig som i tidlig på våren, og tidlig, som lenge før soloppgang. Den er en kraftsanger, en sprudlende lang strofe bestående av toner så høye at de kan være vanskelig å høre for eldre mennesker, til dypere, nesten trostelignene strofer. I tillegg til den karakteristiske sangen, har rødstrupen en tydelig varsellyd, en "tikk-tikk" som forteller at den føler seg forstyrret: av deg, katten eller en rovfugl. Da forsvinner den fort inn i en busk eller et kratt. Rødstrupen synger forresten i praksis hele året, da den er en av de få artene som også synger full sang for å hevde mat-territorium utover høsten.

Link til YouTube for å høre rødstrupen synge

Rødstrupen lever tett på oss. Bildene her viser at den kan være på foringsplass om vinteren og hekke i en blomsterpotte på terrassen. Slike åpne reir er utsatt for å bli tatt av både katter og skjære og kråke. Finner du reiret så pass på at de får være i fred. Den døde ungen på bildet nedenfor var stor nok til å flykte fra skjæren, men alt for liten til å klare seg utenfor det lune redet.

Rødstrupe egg (6), terrassepotte på veggen, Bærums Verk, Bærum, mai 2011

Rødstrupe unge, kun dununge, død på terrassen etter flukt fra reirrøver, Sande, mai 2011

Rødstrupen er en kjent og kjær fugl, og har derfor fått en del navn. Det latinske er navnet Eritachus rubecula. Det engelske navnet Robin er godt kjent, og en rekke arter utenfor Europa har fått Robin i seg på engelsk fordi de har minnet engelskmenn i utenlandstjeneste om denne kjære hagefuglen. Det offisielle engelske navnet er European Robin. På norsk har jeg bare funnet et gammelt navn, raudkjelk (rødkjelk), dette er et navn som reflekterer det tyske navnet Rotkelchen.

Om rødstrupen i Norsk hekkefuglatlas:
http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/?taxon_id=9703

Mat til fugleungene, Sande, juni 2015

Retro: Vår første utenlandstur - India

Dette kunne vært første innlegg på denne bloggen, og burde vært skrevet for over ti år siden! Vår første utenlandstur gikk til India vinteren 2001 med NOF/Birdlife Oslo-Akershus. Bildene bærer preg av dette, scannet lysbilder (god scanner, svake originaler).

Tidlig morgen utenfor Ranthambore, Rajasthan, India 2001.

Det meste ble nytt for oss på denne turen, møtet med menneskene, varmen, luktene, dyrene, fuglene - alt ble veldig mange fantastiske opplevelser! Turen gikk i hovedsak til de nordøstre deler av India: Ranthambore National Park, Keoladeo National Park, Corbett National Park og områdene rundt Nainital isom ligger inn mot Himalaya.

Indisk elefant, familiegruppe utenfor Dikali, Corbett NP,  India 2001

Første stopp var Ranthambore NP. En nydelig liten jungelpark, sentrert rundt en festningsruin. Her ble det møte med tiger, og en lang rekke nye med hjortedyr, apekatter og fuglearter i fleng. Området inneholdt fjellskrenter, våtmarker og små savanneområder. Men det er kun plass til fire revirhevdende tiger-hanner, alle de andre blir jaget bort og er en trussel for lokalbefolkningen!

Tiger - ikke noe bra bilde, men ble så satt ut at jeg glemte å ta frem kamera! Ranthambore, India, 2001

Så dro vi videre til et våtmarksparadis, Keoladeo NP, rett utenfor Bharatpur. Ufattelige mengder våtmarksfugler og rovfugler ble observert. Vi syklet og gikk inne i parken i to dager, utrolig spennende på et lite areal (tidligere en liten jaktpark for overklassen). Mer intens fugle-opplevelser enn her har vi vel ennå ikke opplevd? Området hadde på denne tid også tre overvintrende snøtraner igjen, mange nordmenn på en tur tre uker før oss fikk se disse, men de var reist til Sibir igjen når vi kom. Dessverre.

Okerskjære, mitt eneste brukbare fuglebilde fra hele turen!  India, 2001

Vi fikk også besøkt Fatehpur Sikri, Indias hovedstad i noen få år og Agra Red Fort, og sett på Taj Mahal på litt avstand (siden det var fredag). Det ble vel strengt tatt litt for lite tid til kulturelle opplevelser, ville nok brukt litt mer tid på dette i dag.

Hvitbrystrikse, Keoladeo NP, India 2001

Så bar det opp i fjellene, først og fremst til Corbett NP, Indias første nasjonalpark. I tillegg til tiger, var det her først og fremst elefanter! og masse andre pattedyr og fugler. Det rant på med nye arter og nye navn, ikke lett å henge med for en nybegynner! Området er Indias eldste nasjonalpark, og har også en god tiger bestand. Virkelig villmark! Men vel dårlige overnattings-forhold, inne i parken, på stedet Dikali. Men stemningen om natten med ugler og nattravner var magisk!

Bengallangur(?), India 2001

Til sist reiste vi til Naini Tal, en slags engelsk "ferieby" innunder Himalaya på 2500 moh, der det var kjøligere enn nede på slettelandet utover forsommeren (før monsunen). Her besøkte vi flere flotte lokaliteter i området, og rett ovenfor byen kunne vi se rett inn på Indias nest høyeste fjell, Nanda Devi, 7815 moh. Et mektig syn.

På vei hjem krysset vi Ganghes elven igjen. Mektig, med mye mennesker, likbål på breddene, og måker og saksenebber over vannet!

Masai Mara - klassisk savanne safari i Kenya

Masai Mara (eller Maasai Mara) - et kjent begrep innen Afrika filmer på naturkanaler, i bøker og på nettet. Masai Mara ligger helt sydvest i Kenya, og er i praksis direkte koblet sammen med sin minst like kjente nasjonalpark i sør: Serengeti i Tanzania. Masai er jo et veldig godt kjent folkeslag i området (både Kenya og Tanzania - ikke de som tegnet grensene) som lever tett knyttet til disse enorme gress-savannene. Sammen med storvilt og rovdyr, på en måte ingen andre kunne ha gjort. Rett og slett ved at de har satt seg i respekt! Mara er en elv, som delvis ligger helt ned mot selve grensen til Serengeti, og er aller mest berøm for stedet der gnu-flokken på over en million må krysse under vanskelige forhold og med ventende krokodiller.

Typisk landskap, der smådyrene forsvinner i gresset og plutselig dukker opp, Kenya 2012

Løver fikk vi se mange av, disse hannløvene er kun 20 m fra en stor flokk hunner og unger, Kenya 2012

Masai Mara er ikke en nasjonalpark. Offisielt heter området Maasai Mara National Reserve, og er delvis underlagt lokal administrasjon i Naruk, Maasaienes egen hovedstad i Kenya. Området bærer noe preg av dette, da grensene er utydelige. Samtidig er dette fascinerende, da en møter store pattedyr og et rikt fuglelivet lenge før selve parken, sammen med Maasai bosetninger som gjeter sin budskap. De tar inn budskapen i innhegninger innenfor egne hytter om natten, beskyttet mot rovdyr som løver og leoparder med torne-kvister!

Skjellgribb, ikke verdens beste bilde, men førte til at vi har sett alle verdens arter av gribber! Kenya 2012

Struts, hann - ikke så vanlig vill i Afrika som en skulle tro, men med en god stamme her, Kenya 2012

Området er karakteristisk åpen gress-savanne, men flate, duvende terreng-formasjoner der oversikten kan være enorm oppe fra åsryggene. Mellom ligger det noen tørre bekkedaler, med litt vegetasjon i form av busker, kratt og høye trær, magneter på rovfugler og dyr som liker seg i slike områder. Oversikten gir fort et inntrykk av om det er rikt med dyr eller ikke. Og det er avhengig av årstidene. I Kenya, rett under ekvator, er det i praksis to tørketider og to regntider, altså fire årstider! Den store invasjonen fra Serengeti i sør er etter den "lange" regntiden, august/september, og da er det klart mest liv her. I tørketidene er det færre dyr her, men letter å ta seg frem. Mindre folk er mindre biler og mer natur!

Gepard, vårt første møte med denne arten ble i Masai Mara, Kenya, 2012

Elefanter, store dyr i det åpne landskapet, Kenya 2012.

Masai Mara er veldig lett tilgjengelig for oss turister, da det ligger innenfor grei kjøretid fra Nairobi, som har svært gode flyforbindelser med Europa (og andre kontinent). Veien frem til Naruk er god, siste del også med lite trafikk. Så blir det værre, veiene innover mot Masai Mara er rett og slett dårlige grusveier, der en i perioder får følelsen av at en kjører i terrenget. Sølete og fælt i regntiden, tørt og støvete i tørketiden. Et par timer som tross alt bidrar til følelsen av å reise ut i villmarka! Inne i parken er det vel fritt, i motsetning til mange andre steder er det tillatt å kjøre fritt på savannen, og her er det så åpent og flatt, at det betyr at du kan kjøre overalt. Og det gjør man til en viss grad. Det virker uheldig for meg, men er en selvfølge for de som jobber med dette der nede. I tillegg har de et felles radiosystem, så ryktene går fort om noe spesielt er i kikkerten!

Flodhester i Mara elven, nær grensen til Serengeti, Kenya 2012

Solnedgang over Maasai Mara, bare klassisk vakkert! Kenya 2012

En Maasai og hans dyr, i praksis inne i reservatet, uredd løver og alt annet. Kenya 2012

Lyst på en lett tilgjengelig super duper Afrika opplevelse. Masai Mara kan faktisk oppleves på en hektisk langweekend! Overnattingsstedene er tilfredsstillende sammenlignet med det meste, og ikke veldig dyre utenom toppsesongen. Mange å velge mellom er det også.

Bildegalleri Masai Mara:
http://fugletur.blogspot.no/p/afrika-kenya-maasai-mara.html

Om hele Kenya-turen i 2012:
http://fugletur.blogspot.no/2012/02/kenya-tur-2012-oppsummering.html

Hjelmperlehøne, Kenya 2015

Dik-dik, Kenya 2015

Nytt kamera - evaluering og beslutning

Da ble det til slutt nytt kamera. Mitt gamle Nikon D60 sliter med å skrive til minnekortet, og det uavhengig av minnekort (størrelse, type), så noe måtte gjøres!

Det ble en lang runde med evaluering. Jeg har noe optikk til Nikon, inkludert min nye Tamron 150-600mm omtalt her - så at det skulle bli Nikon var klart. Det store spørsmålet var størrelsen på sensor-brikken: Full format eller DX format??

Soloppgang over Breiangen, Oslofjord. Nikon D5300 og Tamron 150-600. Sande, desember 2014

Argumentene for og imot er enkle om det var samme pris, da er det liksom ingen god grunn til ikke å velge full format brikke. Men prisforskjellen er grotesk, preget av at full format er for proff markedet og DX for amatørene. Nedenfor har jeg etter beste evne summert opp tankene mine, veldig personlige og preget av at jeg er amatør:

• Jeg er mest opptatt av å ta fugle-og dyre-bilder og dertilhørende bruk av større eller mindre tele-linser. Et større format gir da "bare" bedre oversikt, fuglens størrelse på brikken er den samme, altså bare mer å skjære bort!
• Full format er "forbeholdt" proff-markedet, det vil si at private som kjøper kamerahus til proff-priser er nyttige idioter, som betaler full pris (i motsetning til fagfolkene som har rabatter). Jeg liker ikke å bli lurt...
• Full format kamera og D7100 er større og tyngre (negativt), men vanntette (opplagt positivt)
• Så kommer et nytt DX kamera med et par virkelig praktiske nyheter, WLAN støtte og GPS, praktiske funksjoner begge to for meg.
• Samtidig som det går masse rykter rundt nye modeller..., men en må skjære gjennom, jeg skal straks ha 20 dager i Afrika og må rekke å øve litt, få innstillingene på plass

Vi snakker altså om høsten 2014, og dette er en artikkel som vil gå ut på dato relativt fort, selv om de to øverste argumentene kan holde for mange inntil full format brikker dukker opp i nettopriset privatmarkeds kamera modeller (det var en lang fin setning...).

Sandvikselva i vinterskrud. Nikon D5300 og Tamron 150-600. Sandvika, desember 2014.

Men, jeg oppgraderte altså fra en Nikon D60 til en splitter ny D5300! Denne vurderte jeg som følger:

• Beste pris/ytelse da det er den nyeste modellen i segmentet, alle produkter innen forbruker-elektronikk er priset slik
• God kapasitet med flere bilder i sekundet i høy oppløsning og med NEF (raw) formaterte bilder, hovedproblemet med min gamle D60 som hverken kunne eller ville!
• WLAN funksjon gir fjernstyring med faktisk søk i kamera på mobilen min, og selvfølgelig tilhørende fjernutløsning og se på bilder (uten å gå frem til kamera). Android-telefoner utnytter denne løsningen best
• GPS funksjonen kommer jeg ikke til å bruke til vanlig, men etter en dag på safari i Afrika, eller i en tett regnskog i Asia, eller for den saks skyld gående rundt i fjellet her hjemme i Norge, så er dette supert for faktisk å se hvor de enkelte bildene er tatt
• Og så kanskje det viktigste, teknologi og følsomhet gir meg 2-3 ekstra blender-åpninger ved å øke ISO innstillingene, eller tilsvarende kortere lukker-tid. I praksis er dette det aller viktigste for å få flere gode bilder!

Slagfalk, tatt fra bil under vanskelige forhold, men et minne for livet takket være
litt nytt utstyr. Lake Nakuru NP, Kenya, 2015

Så langt er jeg strålende fornøyd, og vet fortsatt ikke hva jeg har gått glipp av i forhold til full format brikke. Men jeg er faktisk overbevist om at til mitt hobby-bruk, var dette et helt riktig valg!

Vinterfuglene

Nå er det årstid for å gjøre seg kjent med vinterfuglene våre. Og det er i seg selv ikke så lett, da det kan føles som om det er lite fugler i naturen en vinterdag. Men det er helt feil, her i Norge har vi over hundre vanlige fuglearter om vinteren, mange langs kysten, mange i skogene på Østlandet og i Trøndelag, og noen få på fjellet. Noen er overvintrende fugler vi kjenner fra sommeren, andre er trekkfugler som kommer nordfra og overvintrer hos oss. Noen kommer hver vinter, andre dukker kanskje bare opp enkelte år, da de følger tilgang på mat.

Jeg hopper lett over artene knyttet til kysten vår i denne omgang,  og konsentrerer meg om det rike mangfoldet vi har i skogene våre om vinteren. Et mangfold som preges av tilgang på mat. Så selv trostene kan bli igjen langt utover høsten så lenge det er bær igjen i skogen.  Men viktigere for livet i skogen om vinteren er kongler og rakler, altså frø-bærerne til nåle- og løvtrærne. Spesielt grankongler og or- og bjørke-rakler er viktig. Uten disse er det mindre fugler, med de blir det mye mer liv i skogen midtvinters.

Her litt om de ulike artene:

• Småfinkene som grønnfink, bjørkefink, grønnsisik, gråsisik og blåmeis reduserer trekket og blir igjen utover vinteren, eller kommer veldig tidlig tilbake, om det er godt med mat

Blåmeis, Sande 2014

• Større finker som korsnebbene, dompap og også flaggspett er glad i kongler, og vandrer veldig om det er lite av de (og kan være helt borte år uten kongler)

Video: Dompap hann og hunn, på foringsplass i Nesbyen, Viken, 2022

• Meisene, med kjøttmeis, granmeis, svartmeis, toppmeis og spettmeis i spissen, samt trekryper og fuglekonge, trekker rundt i skogene i små flokker og gir virkelig liv
• Mye fugl i skogen gir flere spurvehauk,  hønsehauk,  spurveugle - som finner mer mat...
• Uglene, slik som haukugle og perleugle er mer opptatt av mye smågnagere, og år med smågnagere gir mye uglesang på ettervinteren, da er det håp om familie stiftelse

Perleugle, ringmerket på Lista Fuglestasjon, oktober 2011

• Og er det mye smågnagere, så er det også bra for jerpe, orrfugl og til og ned storfugl, som får være mer i fred, da mus gjerne er lettere å ta for rovdyr og rovfugler

Storfugl, hann, "Tiur", Nes 2012

• Kråkefugler som kaie, kråke og skjære liker å være nær oss mennesker, men lenger inne i skogen finner du ravn, nøtteskrike og nøttekråke (sistnevnte bare om det er hassel der du er)
• Svartspett, gråspett, grønnspett og tretåspett er alle å finne i de fleste skogene våre hele vinteren
• Og har du veldig flaks, kommer en kongeørn forbi !

Kongeørn, over Bærumsmarka, høsten 2008

Jeg har tidligere skrevet om samme tema, er nok litt ekstra glad i skogsturer, les den forrige artikkelen her om du vil lese mer: http://fugletur.blogspot.no/2010/12/fugletur-i-vinterskogen.html  Her er tips om læring og oppslagsverk utover vanlig fuglebok!

Mange nye sider på Fugletur Bloggen

Jeg har etterhvert utvidet denne bloggen på flere plan, så her er en liten orientering:

I menyen over det tre linker som heter fotogalleri. De er alle i oppstart-fasen, men jeg legger nå ut bilder ganske kontinuerlig, så her blir det mye å se på etterhvert. Alle bilder har undertekst som gir gode forklaringer.

Fotogalleri Fugler - er jo det, et bildearkiv av fuglebilder jeg og min kone Wenche har tatt. Her blir det etterhvert bare lagt til NORSKE fuglearter, altså bilder av arter du kan se i Norge (selv om bildet kan være tatt i utlandet).

Alle andre fuglebilder legger jeg nå ut på min engelskspråklige side, og her vil de måtte bli litt mer sortert over flere sider, foreløpig har jeg delt de i to (ikke-spurvefugler og spurvefugler). Følg linkene.

Fotogalleri Pattedyr er en link til min ene side med pattedyrbilder, her finner du alt fra ekorn til løve for å si det slik, eller spissmus til elefant for å bruke en annen dimensjon. Denne er knyttet til min engelskspråklige side.

Fotogalleri Steder er linker til steder vi har vært og som jeg synes det er verdt å dele. Siden består av linker til bildesider sortert etter verdensdel, land og sted. Steder utenfor Norge ligger på engelskspråklig versjon med engelsk tekst.

Nature and Travel Experience Blog er min engelske versjon av norske Fugletur Blog. Bokmerk denne og! De fleste artiklene vil ha sin motpart på norsk, og jeg prøver å lage linker mellom dem, men i utngangspunktet er dette i større grad en blog om opplevelser på reiser til spesielle steder i verden, med fokus på dyreliv og fugler.

Til slutt har vi innhold siden, der finner du en oversikt over alle tidligere innlegg sortert etter tema.

Dagens bilde, nylig lagt ut på Fotogalleri Fugler:

Dvergedderkoppjeger (Little Spiderhunter), Cat Tien NP, Vietnam, 2011

Fugler i Florida, USA

Vi nordmenn er mye ute å reiser, og ingenting er bedre for en som er litt interessert i fugler og natur generelt, å få med seg noen opplevelser på ferieturer eller jobbturer. Et mye besøkt område av nordmenn er Florida i USA. Og vi er jo ikke alene, Orlando, kanskje mest kjent for Disney World, er den byen i verden med flest turistbesøk, over 60 millioner i året (det er 200 000 ankomster og avreiser hver dag, omtrent like mange som innbyggere i byen)! Florida har ca 100 millioner besøkende i året.

Florida har så utrolig mye mer å by på en strender, underholdning og shopping malls, selv om alt dette altså er i verdensklasse! I tillegg har de store arealer satt av til naturparker og rekreasjon. Dette til tross for en kraftig vekst i folketallet og økt press på mange områder, samt kamp om vann: først og fremst mellom alle golfbanene og våtmarksområdene.

Prakthegre i full vårdrakt, en vanlig fugl i Florida, fra hotellet, Orlando, USA 2013

Av våtmarker er selvsagt Everglades mest kjent, de enorme sumpene og sypress-skogene som dekker hele det sørvestlige Florida. Men det passer jo ikke for alle å dra ned dit, og da er det bare å finne frem et kart. Her vil du raskt finne grønne arealer i områdene rundt deg som du kan besøke. Er du på stranden kan du odte gå tur og komme for deg selv, og får du tatt en båttur går denne helt sikkert gjennom kanaler og laguner fult av fugleliv, og gjerne turens hovedattraksjoner: hvithodehavørn og floridamanat (sjøku).

Om fuglelivet er det å si at Florida har en rekke ulike biotoper, og derfor stor artsrikdom. Lettest tilgjengelig er jo gjerne strand- og våtmarksfugler: storker, ender, hegrer (mange!), loer, sniper, måker, terner, skarver osv. Golfbaner og hotellparker kan ha en rekke hakkespetter, (forvillede) papegøyer, rovfugl, sangere, trupialer (amerikanske "piroler" - kalles "orioles"), spottefugl (troster), kråkefugler og rødkardinalen mm.

Purpursvale, her ved kunstig reirhull inne i Disney World, Orlando, USA 2012

Om du kommer deg inn i "sumpskog", det vil si stor og kompakt skog gjerne preget av at skogbunnen på det nærmeste står under vann i "regntiden", så er det igjen mye hakkespetter å se etter, rovfugler, sangere i fleng (om sommeren - og enda flere i trekktiden), tanagere (nok en amerikansk familie) og fluesnappere. I tillegg har Florida i sentrale og nordlige strøk mer høyereliggende tørr furuskog, her finner du statens eneste (og en av de få i hele USA) endem (finnes kun her i hele verden!): floridaskrike. En vakker blå skrike som ikke må forveksles med den vanlige blåskjæren.

Floridaskrike (ungfugl), en litt vanskeligere art å finne, endemisk for Florida, USA 2013.

Florida tilhører et subtropisk klima. Området er på breddegrad med Nord-Afrika, men er jo rett og slett ikke ørken! Dette skyldes nok i hovedsak at de om sommeren har en "regntid", som i tillegg til vanlige lavtrykk fra Atlanterhavet, kan bestå av gjentatt tropiske orkaner som virkelig legger igjen mye vann. Så om sommeren er det både varmt, høy luftfuktighet og varmt, med risiko for skikkelig (farlig) uvær. Vinteren er imidlertid helt strålende: masse sol, med stabilt varmt vær. Denne (turist-)sesongen varer fra november til mai.

Derfor overvintrer det masse fugler i Florida fra de tempererte områdene lenger nord i USA og Alaska, samtidig som Florida danner en trekk-korridor videre gjennom alle de antilliske øyene ned til Sør-Amerika for de artene som ikke mener det er varmt nok! Så å se på fugler i Florida er definitivt en aktivitet som med fordel kan utøves til alle årstider.

Ikke glem å kjøp deg en amerikansk fuglebok. I hovedsak har jeg brukt National Geographics, men Sibley's er trolig av høyere kvalitet. Disse bøkene får du overalt, det er tross alt over 100 millioner i USA som ser på fugler!

Willettsnipe, Ft. Myers Beach, Florida, USA 2012

Link til en nyere artikkel om samme tema:

https://fugletur.blogspot.com/2022/06/fugletur-til-florida-usa.html

Granmeis og Løvmeis - like men helt ulike

Har du kikket i fugleboka, eller på fuglebrettet, og sett på granmeis og løvmeis, så ser de jo veldig like ut. Og det er de jo også, så like at det kan kreve litt trening i å skille de. Derfor tenkte jeg at det kunne være bra å skrive litt om hva som faktisk skiller de - og hvorfor det til vanlig ikke er så vanskelig å vite hva man ser.

Men aller først vil jeg fortelle at en rekke fuglebøker oversatt til norsk men som er laget for mer sentrale strøk i Europa, faktisk fremstiller disse to artene med feil fargenyanser i forhold til slik de faktisk er farget her i Norge. Derfor anbefaler jeg igjen å bruke den presise fugleboka Gyldendals Fugleguide, som ikke bare viser artene slik de ser ut hos oss, men også slik de ser ut andre steder i Europa!

Granmeis, tydelig hvit stripe langs vingen, Sande, 2008

Så hvordan se forskjell? I boka står det flere detaljer, men i hovedsak er det tre-fire ting å legge merke til i praksis:

• Sang og lokkelyder, i hovedsak er de fleste låter fra fuglene ulike, så ved å lære seg den arten som er vanlig "hjemme" for eksempel, vil du fort høre forskjell om du støter på den andre arten
• Biotop og geografi, særlig granmeis okkuperer store arealer i norsk skog og fjellheim, der du ikke vil kunne støte på løvmeis, se på kartene i fugleboka. Ikke så mange steder der man kan si at det er motsatt, da granmeis kan finnes over det aller meste.
• Så var det utseendet. Min erfaring er at det sikreste er de lyse vingefjær bremmene på granmeisen. Disse blir til et tydelig lyst felt på vingen, og er normalt lett og se. Og om du ikke ser det lyse feltet? Med litt trening er du da sikker på at det er en løvmeis, og samtidig vil du nok oppfatte at den svarte hetta og strupeflekken egentlig er bittelitt annerledes.
• Til slutt kan en legge til at løvmeis de aller fleste steder er en relativt sjelden fugl, og overhodet ikke finnes i fjellet eller Nord-Norge.

Bildene nedenfor er ikke så veldig gode, har en jobb å gjøre med disse artene i fotoarkivet mitt, men typiske nok for en feltobservasjon.

Granmeis, legg merke til lyst felt på vingen, og kald gråtone, Søndre Land, 2004

Løvmeis, jevn farge på vingen, mindre svart i strupen, Sande, 2010

Begge artene kan finne på å hekke i fuglekasser, men fikser seg vel stort sett egne hulrom i morkne trær for å bygge reir. Det er arter som er lettere å oppdage om høsten og vinteren fordi de gir fra seg mye lokkelyder i skogen, enn om sommeren, da de blir litt "borte". Begge er aktive på forings-plasser om vinteren.

Gamle og lokale navn på granmeis er nok utbredt, jeg har blant annet furutita, gråmeis og nordisk meis. For løvmeis, som nok har vært en mindre kjent fugl, er det karakteristiske navnet sumpmeis kjent, og brisketita.

Her er litt mer om fuglene, og utbredelses-kartene i fugleatlasen til NOF:

Granmeis: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/index.php?taxon_id=10562
Løvmeis: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/?taxon_id=10559

Flere fuglerarter på bloggen:
http://fugletur.blogspot.no/search/label/Artsomtaler