søndag 12. juni 2022

Fugletur til Florida (USA)

Nedenfor er noen få tips om å oppleve fugler og natur i Florida, USA. Florida er like stort som Sør-Norge, så dette er bare en apetitt vekker, skal du virkelig studere fugler i Florida finnes det nok vedlig gode bøker det vil være lurt å kjøpe!

Hvitbrynsvartspett hakker ut reirhull, Anhinga Trail, sørøst i Everglades NP, FL, USA, 2022

Grovt sett kan en dele opplevelser inn i fire hovedområder / biotop-typer:

  • Østkysten, altså Atlanterhavskysten, og dennes forlengelse helt ned til Key West
  • Sør, som i hovedsak dreier seg om den enorme nasjonalparken Everglades
  • Vestkysten, bedre kjent som Gulfkysten, da den ligger mot Mexico gulfen
  • Indre områder, gjerne med utgangspunkt i turistmetropolen Orlando og nordover
Nedenfor kommer en kort oppsummering vedrørende de ulike områdene.

En videosnutt verdt å se på som vi har tatt av Høvdingugle, sør i Everglades NP, FL, USA, 2022

Atlanterhavskysten består nesten hele veien av en barriere øyer (som Palm Beach og Miami Beach), utenfor en saltvanslagune (som i gamle dager var ferskvann...). Innenfor her er det igjen noe opprinnelig palmetto og annet busklandskap på sanddyner. Dette er biotopen til USA og Floridas eneste endemiske fugleart: Floridaskrike. Kysten er kraftig utbygd, så det er reservater som gir deg mulighet til å finne et rikt fugleliv. Disse er det heldigvis mange av.

Amerikapurpurhøne, Anhinga Trail, sørøst i Everglades NP, FL, USA, 2022

Everglades nasjonalpark er største nasjonalpark i hele østlige USA. Den er enorm, men kan i hovedsak deles inn i fire soner: 
  • i sør-øst er det mest "fastland" med reell skog (furuskog, palmer, mm) eller øyer av skog (hammocks). Dette området ligger innenfor hovedinngangen SW for Miami, og her kan en bevege seg innover på asfaltert vei til flere tilrettelagte steder å se på natur og fugleliv. Og ikke minst alligatorer som tilsynelatende alle amerikanere ønsker å se.
  • Sentralt fra nordøst til sørvest er det våteste og svært store ferskvannsområdene med i hovedsak "siv". Disse områdene benyttes mye til flyvebåter for turister. Det er dessverre ikke så mye å se (unntatt alligatorer). Området utgjør egentlig en gigantisk elv.
  • På nordsiden av denne "elven" ligger de store områdene med sypresser, som er svære trær som ser ut som en blanding av tuja og furu, om det kan beskrives slik... Dette er en type biotop som finnes spredt langt innover landet i store fuktige områder, som rundt Disney World i Orlando.
  • Langs kysten dominerer mangroveskogen. Denne er vanskelig tilgjengelig. Ut fra småstedet Everglades City arrangerer nasjonalparken båtturer inn i disse områdene, inkl til de 10 000 øyene ...! som ligger utenfor her!
Gulfkysten er min favoritt. For det første er det mindre utbygd, og det er mye mer skånsomt utbygd. På strendene kryr det av vadefugler, terner og måker (og amerikasaksenebb!). Sanddynene bak er rimelig inntakte, og det er store reservater også med strender og mangroveskog. På innsiden av barriereøyene (der det er det) er det mye mangrove igjen, og mye sjøløver!

Amerikaslangehals på reir med unger, sørvest i Everglades NP, FL, USA, 2022

Orlando-området her en rekke mindre reservater, men generelt er det mange områder innimellom som har et rimelig rikt fugleliv. For mange starter Florida turene her, og det er en fin introduksjon til faunaen. Pga alle våtmarkene, er hele Florida full av vannfugler, unntatt ender! Og de fleste kan like gjerne sees i Orlanod området som langs kystene.

Dunspett, i Corkscrew Swamp Sanctuary, nordvest i Everglades området, FL, USA, 2022

Nordøst for Tampa kom vi over et veldig fint område, som i nordøst starter som Hillsborough State par, men flotte tropiske "regnskog" følelse og til og med stryk i elva! Dette området strekker seg langt sørvest-over mot Tampa - og har flere navn, et av områdene kalles for Flatwoods Parke - også verdt å besøke!


Egretthegre, video fra Corkscrew Swamp Sanctuary, nordvest i Everglades området, FL, USA, 2022


mandag 9. mai 2022

Gulspurv - stadig sjeldnere

Gulspurv er en nydelig, relativt stor, spurvefugl art som i hovedsak er knyttet til kulturlandskapet vårt, selv om den også kan være vanlig på hogstfelter og naturlige større glenner i skogene våre. Gulspurven er en frø-spisende og bakke-levende art, der også reiret normalt ligger på bakken, Reiret ligger gjerne langs jordekanter, veikanter, bekkeløp og andre steder med litt kratt og skjul. Her kan den være lett å følge og oppdage i reirområdet. I skogsområder kan den være vanskelig å oppdage gulspurven om en ser bort fra sangen.

Gulspurv hann, i april og full praktdrakt, Holmestrand april 2022

På grunn av levemåte og nærhet til mennesker har gulspurven blitt hardt rammet av forstyrrelser og ikke minst er de veldig utsatt i forhold til de 700 000 kattene vi har i Norge. Disse alene utgjør et "rovdyr" avtrykk som gjør at arten har det veldig vanskelig.

Gulspurv er en art som oppsøker foringsplasser i vinterhalvåret. om vinteren kan en se større flokker på 10-20 fugler samle seg. Gulspurven er nok den fuglen som med størst sannsynlighet vil oppsøke fuglenek om slike henges opp til julepynt. 

Video: En gulspurv hann påforingsplassen i Holmestrand jan 2022

Gulspurv hann og hun er ganske ulike om våren  og sommeren, det vil si at hannen har mye klar gulfarge på hodet og bryst, mens hunnen i hovdsak er tilpasset livet på bakken med gråbrunt som dominerende. Spesielt den kraftige røde overgumpen er et felles godt kjennetegn. Om vinteren er hannen mer lik hunnen,

Gulspurv er kanskje aller mest kjent for sin unike vårsang? Denne beskrives som 1-2-3-4-5-6-syyyyyyv, det vil si seks korte slag og en lang avsluttende y tone. Nedenfor er det link til fuglens sang og lokkelyder.

Gulspurv hunn (eller ung hann i vinterdrakt), Homestrand  jan 2022

Gulspurv sitt navn på flere aktuelle språk:

NAVN:
Norsk:         Gulspurv (grønnskul, gulskul, gulskur, gulteting)
Latin:           Emberiza citrinella
Engelsk:      Yellowhammer
Svensk:        Gulsparv
Dansk:         Gulspurv
Spansk:       Escribano cerillo
Tysk:           Goldhammer
Fransk:        Bruant jaune
Samisk:       Giedde-cicas


Link til Birdlife Norge sin side om gulspurv med norsk utbredelseskart:
https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/index.php?taxon_id=12554

Link til gulspurv på e-bird:    https://ebird.org/species/yellow2/

Link til gulspurv sang, lokkelyder mm: https://xeno-canto.org/species/Emberiza-citrinella 

lørdag 22. januar 2022

Ekorn - og min første video på bloggen

Ekorn er nok det pattedyret i skogene våre som de fleste møter oftest! Og det skyldes ikke minst at de oppholder seg i bynære områder, som beggefelter, parker og andre steder de kan flykte opp i trær!

I tillegg er de ganske tillitsfulle, det vil si overraskende uredde mennesker. Derfor dukker de opp på foringsplassene vi lager for fuglene om vinteren, helt inntil vinduer, verandaer og husvegger generelt. Her fra en foringsplass i Holmestrand:

Video: Ekorn i vinterpels, Holmstrand, 2022

 Link: https://youtu.be/LPYFvB-ZFVY

Derfor er de jo relativt fotogene pattedyr. I særdeleshet sammenlignet med de fleste andre pattedyr. Og så er de ganske store, sammenlignet med småfuglene i alle fall. Derfor krever det mindre fotografiske egenskaper (det vil si dyrt utstyr og tålmodighet) å få til bilder og film av ekorn. Filmen over er min første på YouTube!

Ekorn er relativt vanlig over hele landet der det finnes skog. De er i hovedsak dagaktive, spesielt aktive på formiddagen. De har en veldig rødlig pels i sommerhalvåret, og bytter til en mer grålig i vinterhalvåret. På engelsk heter ekorn "Red Squirrel" og på latin "Sciurus vulgaris" - altså vanlig ekorn rett og slett. Det er å finne i hele nordlige Eurasia, men mangler i deler av England og helt sørligst i Europa, inklusive Tyrkia og østover. I bla sørlige England fordrives det dessverre av det importerte  amerikanske ekornet "Grey Squirrel", gråekorn.  I Norge er dette eneste ekorn arten vi har. 

Ekorn i vinterpels, Bærum 2017

Ekorn har en tydelig sommer- og vinterpels. I gamle dager, og fortsatt i andre områder av utbredelsesområdet, har det blitt jaktet på på grunn av den fine pelsen. Vinterpelsen er spesielt attraktiv, og har fått sitt eget navn: gråverk. 

Mange har kanskje oppdaget at ekorn kan ta i bruk store fuglekasser både til overnatting og til å bygge bol (reir). Sistnevnte vil normalt være knyttet til skjul i store fuglekasser, i trestammer eller bygd overraskende åpent i solide trær. Bolet ser ut som en kvisthaug når det blir godt synlig i vinterhalvåret.

Ekorn i sommerpels, kikker ut av en gammel uglekasse, Holmestrand, 2010

Navn på ekorn på flere aktuelle språk:

Norsk:         Ekorn (ikønn)
Latin:           Sciurus vulgaris
Engelsk:      Eurasian Red Squirrel
Svensk:        Ekorre
Dansk:         Egern
Spansk:       Ardilla roja de Eurasia
Tysk:           Eurasisches Eichhörnchen
Fransk:        Ecureuil d'Eurasie
Samisk:       Oarri


Slik ser en grankongle ut etter at ekornet har forsynt seg, Bærum, 2022



søndag 7. mars 2021

Fossekall - nasjonalfuglen vår

Denne gangen vil jeg skrive litt om nasjonalfuglen vår, som jeg etterhvert har fått noen fine bilder av! Fossekall ble valgt til årets fugl av Birdlife Norge i 1997!

Fossekallen holder til langs rennende vann i praksis over hele landet, og er en tøffing! Det er trolig derfor at den ble valgt til nasjonalfugl i en folkeavstemming i nitimen (ett radioprogram på NRK i gamledager),  så langt tilbake som i 1963!!

Den er tøff når den dykker strykene, og når den flyr bokstavelig talt gjennom en foss til reiret som ligger skjult på baksiden. Men den er først og fremst tøff når den i minus 20 grader dukker i de få åpne råkene som er igjen i en åpen bekk eller skogselv, langt fra havet og trygg grunn om det skulle fryse helt igjen. Det ser veldig kalt ut. Men så lenge den kommer ned i vannet og finner ulike larver som gjemmer seg i småsteinen på bunnen, så har den mat, og da klarer den seg.

Fossekall i sitt vintermiljø, ved en åpen råk siitende på isen. Matrester og avføring er tydelige sportegn som avslører dens tilstedeværelse.

I trekktiden, for en del fugler trekker faktisk mot kysten om høsten, og om vineren, så kan den sees langs havet og på iskanter ved sjøen. Men jeg tror ikke den trives der. Venter bare på litt mildvær!

Fossekall i all sin prakt, strupeflekken blir helt hvit til våren og kurtisen

Det kan være lurt å lære seg lyden til fossekallen. Dette er en skarp kort lokkelyd som overdøver vanlig støy fra stryk og fosser. Mest lydytrende er den når den flyr, er du kjapp får du sett den fly lavt over vannet nedover eller oppover elven. Sangen er helt nydelig, og er selvfølgelig vanligst på senvinteren og våren, men kan også høres om høsten.


Fossekall med mat i nebbet, da er ikke reiret langt unna! Vis hensyn!

Bildene nedenfor er fra et reir i Bærum. Dette ligger helt åpent på en murvegg, forankret i en bjørk som klamrer seg fast samme sted. En litt uvanlig plassering, men her er det vokst opp fossekall-unger. Tett på sivilisasjonen, med turgåere og passerende syklister og biler tett på.

Mer vanlige reirplasser er bedre skjult. Under bruer og dammer, i stup og steinrøys, eller i selve fossen, bak et slør av vann. Det er fullt mulig å lage hekkekasser til fossekallen. Disse kan også tiltrekke seg vintererle, som på sørøstlandet (i lavere strøk) benytter mye av de samme biotopene.


Fossekall reir, helt åpent på en murvegg. Den ene ungen titter ut, den andre har klatret ut!


Fossekall unge nylig utfløyet sitter og venter på mating!

Fossekall navn på flere aktuelle språk:

NAVN:
Norsk:         Fossekall (elvekonge, straumhest, straumstare, tussefygl, vannstær)
Latin:           Cinclus cinclus
Engelsk:      White-throated Dipper
Svensk:        Strömstare
Dansk:         Vandstær
Spansk:       Mirlo-acuatico Europeo
Tysk:           Wasseramsel
Fransk:        Cincle plongeur
Samisk:       Guoikgarek


Link til NOF Birdlife.no sin side om fossekall med norsk utbredelseskart:
https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/?taxon_id=8837

lørdag 23. januar 2021

Mobil bilder fra vintertur

På vinteren har det blitt mindre vanlig å ta med fullt kamerautstyr da det er ganske mørkt og langt mellom motivene. Men likevel dukker jo motivene opp om en ute å går seg en tur i dagslys. Så da er det jo fristende å ta frem mobilen!

Mobil kamera er overhodet ikke i nærheten av system kamera foreløpig i forhold til zoom, lysfølsomhet og reell oppløsning. Men det kan være to veldig gode grunner til å ta et mobil bilde:
  • Identifikasjon, du vil få stor hjelp av selv et dårlig bilde om du må slå opp i fugleboka i etterkant for feks å se forskjell siland og laksand hunn fugler
  • Fange naturopplevelsene, en fugl eller fugler.kan bidra til å gi ethvert større motiv mye liv
Nedenfor følger noen få bilder jeg har tatt med en helt vanlig mobil i vinter, ofte under vanskelige lysforhold, så kvaliteten er jo bob-bob, men fuglene er ikke vanskelig å kjenne igjen?

Alle bildene er tatt i området Sandvika, spontant og uten tålmodig venting, med min Google Pixel 5 mobiltelefon.

Knoppsvane og storskarv

Laksand hann

Bydue

Gråhegre

søndag 20. desember 2020

Bilder på Instagram

Det har lenge vært stille her - det skal jeg prøve å gjøre noe med - jeg har masse stoff jeg ønsker å dele! På kort sikt vil jeg promotere et par andre ting jeg har jobbet med og fått på plass.

Først og fremst så har jeg måttet bytte fra Google Plus (som jo ble lagt ned for to år siden) til Instagram for mine vanlige bilde-gallerier. Du kan følge meg og denne strømmen av natur- og fuglebilder ved å følge @knutarnenygard på Instagram. Om du lurer på om dette er noe for deg ser du også denne strømmen her: https://www.instagram.com/knutarnenygard/ 

Jeg publiserer også disse bildene på min bildeblogg: https://www.knutarnenygard.com/ Håper du har lyst til å følge denne også, her lover jeg flere nye bilder i måneden.

Her på Fugletur kommer jeg til å ha fokus på turer: turer i Norge og turer til utlandet. og på norske fuglearter og historier knyttet til vår egen natur.

Her er det nyeste fuglebildet fra Instagram, reisebrev fra Sri Lanka vil komme!

Orange-breasted Green-pigeon / Tobeltegrønndue / Treron bicinctus

Safari Udawalawe National Park, Sri Lanka, feb 2019

torsdag 8. februar 2018

Nytt kamera - lett å ta med overalt!

Jeg har blitt flink til å bære rundt på mitt fotoutstyr, for å kunne ta bilder om noe dukker opp på turer i skog og mark. Men det er klart at kamera på en 150-600mm zoom ikke egner seg for alle turer, det er rett og slett for tungt og upraktisk!

Jeg har også fått med meg at det skjer masse innen både optikk og kamera i kompaktmarkedet, og har kikket litt på løsninger som gir meg enda større mulighet til å få med meg kamera overalt. I dette segmentet finnes det nå to løsninger:
  • En speilrefleks løsning, med ny kompakt optikk, som gir ufattelig gode resultater, men som fortsatt er et stort kamerahus
  • En kompakt løsning, med mindre optikk (og svakere lysfølsomhet), med utrolig forstørrelse, men trolig med litt lavere kvalitet
Etter litt frem og tilbake falt valget på et rent kompakt kamera, da dette føles som mer kompletterende til vårt eksisterende utstyr. Og valget falt på Panasonic Lumix TZ-90, ett av de som har størst zoom, faktisk hele 40x optisk zoom! Og en pris som er aktuell for de fleste på jakt etter noe nytt.

Egretthegre, Orlando, FL, USA, 2017

Et slikt kamera har selvsagt hverken optikk, lysfølsomhet eller brikke som kan sammenlignes med speilreflekskamerane. Men under gode (lys)forhold er det altså overraskende bra.

Jeg har lagt ved noen bilder tatt fra to utenlandsturer i høst, til USA der jeg kun hadde med dette kameraet, og til Sør-Afrika, der det var en kompanjong for å slippe å bytte linse på speilreflekskameraet. Alltid parat i beltet, mye raskere enn å bytte linser!

De aller fleste fuglebildene er tatt med max optisk zoom!

Riksetrane, i dårlig lys (se ene foten), Orlando, FL, USA, 2017

Hvithalegnu (Black Wildebeast), Ezemvelo NR, Sør-Afrika, 2017

Stumpneshorn, Kruger NP, Sør-Afrika, 2017

Rødmaskehornravn, Kruger NP, Sør-Afrika, 2017

Øregribb, kraftig kuttet (digitalt forstørret), Kruger NP, Sør-Afrika, 2017



onsdag 26. juli 2017

Vendehals - sjelden gjest i fuglekassa

Vendehals er generelt en sjelden gjest de fleste steder. Det er en fugl i familie med hakkespettene, men med noen helt uvanlige "egenskaper" som vi ikke finner igjen hos de andre hakkespettene.

For det første er det en trekkfugl, en ordentlig langtrekker, som tilbringer vinteren i tropisk Afrika sør for Sahara. Hos oss er den kun i tidsrommet fra slutten av april til ut august, og i praksis er det bare mulig å oppdage den når den synger, fra ankomsten og i tre-fire uker. I Norge har vendehalsen tettest utbredelse i lavereliggende strøk på Østlandet, men den er å finne i lavereliggende strøk langs hele kysten vår.

Vendehals, med mat til ungene, Sande, 2017

Den kan helt klart ikke hakke ut reirhullet sitt selv, og er helt avhengig av å finne ferdige hull. Den foretrekke kanskje naturlige reirhull etter andre spetter, men bruker også fuglekasser. Og om våren kan den fly rundt og annonsere sin tilstedeværelse ved flere hakkespetthull og fuglekasser.

Dette er en veldig anonym, men utrolig spennende fugl å få i fuglekassen! Den bruker gjerne en helt vanlig meisekasse, selv om den ser ut til å være en mye større fugl enn kjøttmeis, trenger den ikke større hull! Som sagt er den helt stille i rugetiden, og du må følge godt med for å forstå at du har vendehals boende i fuglekassen. Når eggene er klekket, og ungene er blitt store, mater begge foreldrene, og da er trafikken stor, og de er igjen lettere og oppdage.


Vendehals, i kø for å levere mat, Sande, 2017

Bildene her er fra noen fuglekasser ved hytta i Sande. Her har vi hatt vendehals i området syngende dagen lang det meste av mai hvert eneste år, men det er ikke alltid vi finner ut hvor de hekker.

Vendehals navn på flere aktuelle språk:

NAVN:
Norsk:         Vendehals (gaukskjor, sågauk)
Latin:           Jynx torquilla
Engelsk:      Eurasian Wryneck
Svensk:        Göktyta
Dansk:         Vendehals
Spansk:       Torcecuello Euroasiatico
Tysk:           Wendehals
Fransk:        Torcol fourmilier
Samisk:       ?


Link til NOF Birdlife.no sin side om vendehals med norsk utbredelseskart:
http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/index.php?taxon_id=6873

Link til Handbook of the Birds of the World sin side om vendehals:
http://www.hbw.com/species/eurasian-wryneck-jynx-torquilla

Vendehals, ikke mulig å se forskjell på hann og hunn, Sande, 2017

Vendehals, inspiserer fuglekasse, hullet trenger ikke være stort, Sande, 2015

mandag 12. juni 2017

Salinas de Santa Pola, Alicante

Rett sør for Alicante ligger en sjarmerende spansk fiskelandsby, riktignok også med mye turister, som heter Santa Pola. Under en mil sør for flyplassen i Alicante om du følger kyst-stamveien, N-332. Her starter nasjonalparken Parque Natural Salines de Santa Pola.

Flamingo, en karakterart for området som varierer mye i antall, Santa Pola, Alicante, 2014

Området sørvest for byen, er preget av store saltsjøer, som er under full produksjon. Disse strekker seg fra helt inne i byen, og utover langs N-332 i seks kilometer på begge sider. Det er mange steder å stoppe å se på fuglelivet, men i hovedsak ville jeg foreslå tre stopp.

Opplysningsskilt og kart over nasjonalparken, Santa Pola by øverst til høgre, Santa Pola, Alicante, 2017
Det første er selve besøkssenteret, som også er et saltmuseum (Museo del Sal), som ligger ved den aller innerste dammen, på innsiden av N-332. Ta av til Santa Pola der det også er avkjøring til Elx/Elche. I rundkjøringen under N-332 er det en bensinstasjon, og bak vaskehallen til denne kan du kjøre inn til besøkssenteret. Det er også en besøksport for gående fra sjøsiden. Dette området er gjerdet inn, og har bare åpne porter fra 09:00 til 14:00 alle dager. Dammen her blir tilført kunstig vann i tørkeperioder, og vil alltid inneholde en del vanlige arter for området.

Smalnebbmåke (Slender-billed Gull), en annen karakterart, Santa Pola, Alicante, 2017
Neste forslag er å finne frem til området mellom Fornøyelsesparken og Hotal Gran Playa sør for N-332, enklest fra avkjøring til Playa Lisa på vei nordover N-332 før du kommer til hovedkrysset (ref over). Parker i området, og gå over N-332 og følg en grusvei innover mot et lett synlig fugletårn. Fugletårnet er ikke noe spesielt, men hele området er det, sjekk både kanaler, sjøene, saltsjøene på sydsiden, og gå gjerne litt innover.

Topphegre (Squacco Heron), Santa Pola, Alicante, 2017
Siste (eller første) stopp er langs N-332. Omtrent midt i området står et gammelt restaurert tårn (Torre del Tamarit), og i dette området er det en ufarlig avkjøring til en rasteplass. Her er det vidt utsyn, og et teleskop er til god hjelp. Det finnes også flere andre spennende stoppesteder, inklusive et stort fugletårn helt i sør, på sjøsiden ved avkjøringen til La Marina.

Dvergterne (Little Tern), en svært vanlig fugl i området, Santa Pola, Alicante, 2017
Hvitkinnsvartterne, Santa Pola, Alicante, 2017


Avosett (Pied Avocet), ved besøkssenteret, Santa Pola, Alicante, 2017

onsdag 17. mai 2017

Caprivi og Okavango, afrikansk skogsavanne

Som en del av vår reise til Namibia, la vi inn de siste dagene helt nord i landet, og videre østover langs den lange stripen kjent fra alle Afrika kart: Caprivi Strip, som gir Namibia en forbindelse til Zambesi elven og dermed mot øst langs de gamle ferdselsårene.

Afrikasaksenebb (African Skimmer), på sandbanke langs Okavango, Botswana, 2012

Området er preget av at vi nærmer oss tropiske strøk, med såkalt skog-savanner og tradisjonell urbefolkning med enkel landbruks-virksomhet. Allerede før selve Caprivi stripen kommer vi til Okavango elven, en stor elv som kommer fra regnskogene i Angola, og utgjør grensen mellom Namibia og Angola et stykke. Så skjærer den sørover Caprivi stripen og renner inn i Botswana. Her blir elven gradvis borte! Når vannføringen er stor, etter regntiden i nord, danner den et enormt elvedelta i nordøstlige Botswana, som tørker opp i tørketiden før elven igjen sveller opp. Okavangodeltaet.

På båttur på Okavango elven, Botswana, 2012

Vi kjørte inn i Botswana fra nord, og var to døgn langs Okavango, med båtturer på elven. Området bar i noe grad preg av stor landbruksvirksomhet, og fremsto på ingen måte så vilt som det er lenger sør der vannet kommer og går. Her er det alltid vann, og dermed også folk! Og båtturer på afrikanske elver er vi ikke bortskjemt med, så det var mange spennende arter å se.

Afrikabladhøne (African Jacana), Okavango, Botswana, 2012 (foto: whhn)

Tilbake på Caprivi stripen, kjører vi flere hundre kilometer gjennom et område som er avsatt som park, og fremstår som mye av Namibia: svært spredt bosetning, en moderne og asfaltert vei, og frittgående ville dyr som "i gamle dager". Nedenfor er det bilder av bare noen få av mange interessante veiskilt!

Sabelantilope (Sable Antelope), Mahango Game Reserve, Namibia, 2012

Til slutt kommer man frem til Zambezi elven, eller floden som den med rette kalles. Selv regntiden hadde begynt lenger nord, og elvene var stigende, var de lave i forhold til de områdene som normalt står under vann noen måneder senere. Uregulerte elver er fascinerende, måtte det vare at eventuelle kraftstasjoner fremstår som elvekraftverk, uten store magasiner som stopper disse viktige variasjonene i høyden på vannføringen.

Tiaraisfugl (Malachite Kingfisher), Okavango, Botswana, 2012 (foto: whhn)

Området egner seg betydelig bedre for fugletur enn villdyrsafari, relativt lite å se, ikke minst fordi områdene er skogkledde, slik at man får ikke oversikten gressavannene gir. Men det er fascinerende områder, og det er kort vei til Livingstone og Viktoria-fossen når vi er lengst øst på Caprivi Strip!

Brilledverghegre (White-backed Night-heron), Okavango, Botswana, 2012

Vanntriel (Water Thick-knee), Okavango, Botswana, 2012 (foto: whhn)

Sinoberbieter (Southern Carmine Bee-eater), Okavango, Botswana, 2012
Blåkinnbieter (Blue-cheeked Bee-eater), Okavango, Botswana, 2012 (foto: whhn)


Fare for villhunder og elefanter! 
Caprivi Strip, Namibia, 2012

Solnedgang over Zambezi elven, Caprivi, Namibia, 2012

Krokodiller er det nok av i Okavango og Zambezi elvene! (Foto: whhn)