Dette kunne vært første innlegg på denne bloggen, og burde vært skrevet for over ti år siden! Vår første utenlandstur gikk til India vinteren 2001 med NOF/Birdlife Oslo-Akershus. Bildene bærer preg av dette, scannet lysbilder (god scanner, svake originaler).
Tidlig morgen utenfor Ranthambore, Rajasthan, India 2001.
Det meste ble nytt for oss på denne turen, møtet med menneskene, varmen, luktene, dyrene, fuglene - alt ble veldig mange fantastiske opplevelser! Turen gikk i hovedsak til de nordøstre deler av India: Ranthambore National Park, Keoladeo National Park, Corbett National Park og områdene rundt Nainital isom ligger inn mot Himalaya.
Indisk elefant, familiegruppe utenfor Dikali, Corbett NP, India 2001
Første stopp var Ranthambore NP. En nydelig liten jungelpark, sentrert rundt en festningsruin. Her ble det møte med tiger, og en lang rekke nye med hjortedyr, apekatter og fuglearter i fleng. Området inneholdt fjellskrenter, våtmarker og små savanneområder. Men det er kun plass til fire revirhevdende tiger-hanner, alle de andre blir jaget bort og er en trussel for lokalbefolkningen!
Tiger - ikke noe bra bilde, men ble så satt ut at jeg glemte å ta frem kamera! Ranthambore, India, 2001
Så dro vi videre til et våtmarksparadis, Keoladeo NP, rett utenfor Bharatpur. Ufattelige mengder våtmarksfugler og rovfugler ble observert. Vi syklet og gikk inne i parken i to dager, utrolig spennende på et lite areal (tidligere en liten jaktpark for overklassen). Mer intens fugle-opplevelser enn her har vi vel ennå ikke opplevd? Området hadde på denne tid også tre overvintrende snøtraner igjen, mange nordmenn på en tur tre uker før oss fikk se disse, men de var reist til Sibir igjen når vi kom. Dessverre.
Okerskjære, mitt eneste brukbare fuglebilde fra hele turen! India, 2001
Vi fikk også besøkt Fatehpur Sikri, Indias hovedstad i noen få år og Agra Red Fort, og sett på Taj Mahal på litt avstand (siden det var fredag). Det ble vel strengt tatt litt for lite tid til kulturelle opplevelser, ville nok brukt litt mer tid på dette i dag.
Hvitbrystrikse, Keoladeo NP, India 2001
Så bar det opp i fjellene, først og fremst til Corbett NP, Indias første nasjonalpark. I tillegg til tiger, var det her først og fremst elefanter! og masse andre pattedyr og fugler. Det rant på med nye arter og nye navn, ikke lett å henge med for en nybegynner! Området er Indias eldste nasjonalpark, og har også en god tiger bestand. Virkelig villmark! Men vel dårlige overnattings-forhold, inne i parken, på stedet Dikali. Men stemningen om natten med ugler og nattravner var magisk!
Bengallangur(?), India 2001
Til sist reiste vi til Naini Tal, en slags engelsk "ferieby" innunder Himalaya på 2500 moh, der det var kjøligere enn nede på slettelandet utover forsommeren (før monsunen). Her besøkte vi flere flotte lokaliteter i området, og rett ovenfor byen kunne vi se rett inn på Indias nest høyeste fjell, Nanda Devi, 7815 moh. Et mektig syn.
På vei hjem krysset vi Ganghes elven igjen. Mektig, med mye mennesker, likbål på breddene, og måker og saksenebber over vannet!
Masai Mara (eller Maasai Mara) - et kjent begrep innen Afrika filmer på naturkanaler, i bøker og på nettet. Masai Mara ligger helt sydvest i Kenya, og er i praksis direkte koblet sammen med sin minst like kjente nasjonalpark i sør: Serengeti i Tanzania. Masai er jo et veldig godt kjent folkeslag i området (både Kenya og Tanzania - ikke de som tegnet grensene) som lever tett knyttet til disse enorme gress-savannene. Sammen med storvilt og rovdyr, på en måte ingen andre kunne ha gjort. Rett og slett ved at de har satt seg i respekt! Mara er en elv, som delvis ligger helt ned mot selve grensen til Serengeti, og er aller mest berøm for stedet der gnu-flokken på over en million må krysse under vanskelige forhold og med ventende krokodiller.
Typisk landskap, der smådyrene forsvinner i gresset og plutselig dukker opp, Kenya 2012
Løver fikk vi se mange av, disse hannløvene er kun 20 m fra en stor flokk hunner og unger, Kenya 2012
Masai Mara er ikke en nasjonalpark. Offisielt heter området Maasai Mara National Reserve, og er delvis underlagt lokal administrasjon i Naruk, Maasaienes egen hovedstad i Kenya. Området bærer noe preg av dette, da grensene er utydelige. Samtidig er dette fascinerende, da en møter store pattedyr og et rikt fuglelivet lenge før selve parken, sammen med Maasai bosetninger som gjeter sin budskap. De tar inn budskapen i innhegninger innenfor egne hytter om natten, beskyttet mot rovdyr som løver og leoparder med torne-kvister!
Skjellgribb, ikke verdens beste bilde, men førte til at vi har sett alle verdens arter av gribber! Kenya 2012
Struts, hann - ikke så vanlig vill i Afrika som en skulle tro, men med en god stamme her, Kenya 2012
Området er karakteristisk åpen gress-savanne, men flate, duvende terreng-formasjoner der oversikten kan være enorm oppe fra åsryggene. Mellom ligger det noen tørre bekkedaler, med litt vegetasjon i form av busker, kratt og høye trær, magneter på rovfugler og dyr som liker seg i slike områder. Oversikten gir fort et inntrykk av om det er rikt med dyr eller ikke. Og det er avhengig av årstidene. I Kenya, rett under ekvator, er det i praksis to tørketider og to regntider, altså fire årstider! Den store invasjonen fra Serengeti i sør er etter den "lange" regntiden, august/september, og da er det klart mest liv her. I tørketidene er det færre dyr her, men letter å ta seg frem. Mindre folk er mindre biler og mer natur!
Gepard, vårt første møte med denne arten ble i Masai Mara, Kenya, 2012
Elefanter, store dyr i det åpne landskapet, Kenya 2012.
Masai Mara er veldig lett tilgjengelig for oss turister, da det ligger innenfor grei kjøretid fra Nairobi, som har svært gode flyforbindelser med Europa (og andre kontinent). Veien frem til Naruk er god, siste del også med lite trafikk. Så blir det værre, veiene innover mot Masai Mara er rett og slett dårlige grusveier, der en i perioder får følelsen av at en kjører i terrenget. Sølete og fælt i regntiden, tørt og støvete i tørketiden. Et par timer som tross alt bidrar til følelsen av å reise ut i villmarka! Inne i parken er det vel fritt, i motsetning til mange andre steder er det tillatt å kjøre fritt på savannen, og her er det så åpent og flatt, at det betyr at du kan kjøre overalt. Og det gjør man til en viss grad. Det virker uheldig for meg, men er en selvfølge for de som jobber med dette der nede. I tillegg har de et felles radiosystem, så ryktene går fort om noe spesielt er i kikkerten!
Flodhester i Mara elven, nær grensen til Serengeti, Kenya 2012
Solnedgang over Maasai Mara, bare klassisk vakkert! Kenya 2012
En Maasai og hans dyr, i praksis inne i reservatet, uredd løver og alt annet. Kenya 2012
Lyst på en lett tilgjengelig super duper Afrika opplevelse. Masai Mara kan faktisk oppleves på en hektisk langweekend! Overnattingsstedene er tilfredsstillende sammenlignet med det meste, og ikke veldig dyre utenom toppsesongen. Mange å velge mellom er det også.
Da ble det til slutt nytt kamera. Mitt gamle Nikon D60 sliter med å skrive til minnekortet, og det uavhengig av minnekort (størrelse, type), så noe måtte gjøres!
Det ble en lang runde med evaluering. Jeg har noe optikk til Nikon, inkludert min nye Tamron 150-600mm omtalt her - så at det skulle bli Nikon var klart. Det store spørsmålet var størrelsen på sensor-brikken: Full format eller DX format??
Soloppgang over Breiangen, Oslofjord. Nikon D5300 og Tamron 150-600. Sande, desember 2014
Argumentene for og imot er enkle om det var samme pris, da er det liksom ingen god grunn til ikke å velge full format brikke. Men prisforskjellen er grotesk, preget av at full format er for proff markedet og DX for amatørene. Nedenfor har jeg etter beste evne summert opp tankene mine, veldig personlige og preget av at jeg er amatør:
Jeg er mest opptatt av å ta fugle-og dyre-bilder og dertilhørende bruk av større eller mindre tele-linser. Et større format gir da "bare" bedre oversikt, fuglens størrelse på brikken er den samme, altså bare mer å skjære bort!
Full format er "forbeholdt" proff-markedet, det vil si at private som kjøper kamerahus til proff-priser er nyttige idioter, som betaler full pris (i motsetning til fagfolkene som har rabatter). Jeg liker ikke å bli lurt...
Full format kamera og D7100 er større og tyngre (negativt), men vanntette (opplagt positivt)
Så kommer et nytt DX kamera med et par virkelig praktiske nyheter, WLAN støtte og GPS, praktiske funksjoner begge to for meg.
Samtidig som det går masse rykter rundt nye modeller..., men en må skjære gjennom, jeg skal straks ha 20 dager i Afrika og må rekke å øve litt, få innstillingene på plass
Vi snakker altså om høsten 2014, og dette er en artikkel som vil gå ut på dato relativt fort, selv om de to øverste argumentene kan holde for mange inntil full format brikker dukker opp i nettopriset privatmarkeds kamera modeller (det var en lang fin setning...).
Sandvikselva i vinterskrud. Nikon D5300 og Tamron 150-600. Sandvika, desember 2014.
Men, jeg oppgraderte altså fra en Nikon D60 til en splitter ny D5300! Denne vurderte jeg som følger:
Beste pris/ytelse da det er den nyeste modellen i segmentet, alle produkter innen forbruker-elektronikk er priset slik
God kapasitet med flere bilder i sekundet i høy oppløsning og med NEF (raw) formaterte bilder, hovedproblemet med min gamle D60 som hverken kunne eller ville!
WLAN funksjon gir fjernstyring med faktisk søk i kamera på mobilen min, og selvfølgelig tilhørende fjernutløsning og se på bilder (uten å gå frem til kamera). Android-telefoner utnytter denne løsningen best
GPS funksjonen kommer jeg ikke til å bruke til vanlig, men etter en dag på safari i Afrika, eller i en tett regnskog i Asia, eller for den saks skyld gående rundt i fjellet her hjemme i Norge, så er dette supert for faktisk å se hvor de enkelte bildene er tatt
Og så kanskje det viktigste, teknologi og følsomhet gir meg 2-3 ekstra blender-åpninger ved å øke ISO innstillingene, eller tilsvarende kortere lukker-tid. I praksis er dette det aller viktigste for å få flere gode bilder!
Slagfalk, tatt fra bil under vanskelige forhold, men et minne for livet takket være litt nytt utstyr. Lake Nakuru NP, Kenya, 2015
Så langt er jeg strålende fornøyd, og vet fortsatt ikke hva jeg har gått glipp av i forhold til full format brikke. Men jeg er faktisk overbevist om at til mitt hobby-bruk, var dette et helt riktig valg!
Nå er det årstid for å gjøre seg kjent med vinterfuglene våre. Og det er i seg selv ikke så lett, da det kan føles som om det er lite fugler i naturen en vinterdag. Men det er helt feil, her i Norge har vi over hundre vanlige fuglearter om vinteren, mange langs kysten, mange i skogene på Østlandet og i Trøndelag, og noen få på fjellet. Noen er overvintrende fugler vi kjenner fra sommeren, andre er trekkfugler som kommer nordfra og overvintrer hos oss. Noen kommer hver vinter, andre dukker kanskje bare opp enkelte år, da de følger tilgang på mat.
Jeg hopper lett over artene knyttet til kysten vår i denne omgang, og konsentrerer meg om det rike mangfoldet vi har i skogene våre om vinteren. Et mangfold som preges av tilgang på mat. Så selv trostene kan bli igjen langt utover høsten så lenge det er bær igjen i skogen. Men viktigere for livet i skogen om vinteren er kongler og rakler, altså frø-bærerne til nåle- og løvtrærne. Spesielt grankongler og or- og bjørke-rakler er viktig. Uten disse er det mindre fugler, med de blir det mye mer liv i skogen midtvinters.
Her litt om de ulike artene:
Småfinkene som grønnfink, bjørkefink, grønnsisik, gråsisik og blåmeis reduserer trekket og blir igjen utover vinteren, eller kommer veldig tidlig tilbake, om det er godt med mat
Blåmeis, Sande 2014
Større finker som korsnebbene, dompap og også flaggspett er glad i kongler, og vandrer veldig om det er lite av de (og kan være helt borte år uten kongler)
Video: Dompap hann og hunn, på foringsplass i Nesbyen, Viken, 2022
Meisene, med kjøttmeis, granmeis, svartmeis, toppmeis og spettmeis i spissen, samt trekryper og fuglekonge, trekker rundt i skogene i små flokker og gir virkelig liv
Mye fugl i skogen gir flere spurvehauk, hønsehauk, spurveugle - som finner mer mat...
Uglene, slik som haukugle og perleugle er mer opptatt av mye smågnagere, og år med smågnagere gir mye uglesang på ettervinteren, da er det håp om familie stiftelse
Perleugle, ringmerket på Lista Fuglestasjon, oktober 2011
Og er det mye smågnagere, så er det også bra for jerpe, orrfugl og til og ned storfugl, som får være mer i fred, da mus gjerne er lettere å ta for rovdyr og rovfugler
Storfugl, hann, "Tiur", Nes 2012
Kråkefugler som kaie, kråke og skjære liker å være nær oss mennesker, men lenger inne i skogen finner du ravn, nøtteskrike og nøttekråke (sistnevnte bare om det er hassel der du er)
Svartspett, gråspett, grønnspett og tretåspett er alle å finne i de fleste skogene våre hele vinteren
Og har du veldig flaks, kommer en kongeørn forbi !
Kongeørn, over Bærumsmarka, høsten 2008
Jeg har tidligere skrevet om samme tema, er nok litt ekstra glad i skogsturer, les den forrige artikkelen her om du vil lese mer: http://fugletur.blogspot.no/2010/12/fugletur-i-vinterskogen.html Her er tips om læring og oppslagsverk utover vanlig fuglebok!
Jeg har etterhvert utvidet denne bloggen på flere plan, så her er en liten orientering:
I menyen over det tre linker som heter fotogalleri. De er alle i oppstart-fasen, men jeg legger nå ut bilder ganske kontinuerlig, så her blir det mye å se på etterhvert. Alle bilder har undertekst som gir gode forklaringer.
Fotogalleri Fugler - er jo det, et bildearkiv av fuglebilder jeg og min kone Wenche har tatt. Her blir det etterhvert bare lagt til NORSKE fuglearter, altså bilder av arter du kan se i Norge (selv om bildet kan være tatt i utlandet).
Alle andre fuglebilder legger jeg nå ut på min engelskspråklige side, og her vil de måtte bli litt mer sortert over flere sider, foreløpig har jeg delt de i to (ikke-spurvefugler og spurvefugler). Følg linkene.
Fotogalleri Pattedyr er en link til min ene side med pattedyrbilder, her finner du alt fra ekorn til løve for å si det slik, eller spissmus til elefant for å bruke en annen dimensjon. Denne er knyttet til min engelskspråklige side.
Fotogalleri Steder er linker til steder vi har vært og som jeg synes det er verdt å dele. Siden består av linker til bildesider sortert etter verdensdel, land og sted. Steder utenfor Norge ligger på engelskspråklig versjon med engelsk tekst.
Nature and Travel Experience Blog er min engelske versjon av norske Fugletur Blog. Bokmerk denne og! De fleste artiklene vil ha sin motpart på norsk, og jeg prøver å lage linker mellom dem, men i utngangspunktet er dette i større grad en blog om opplevelser på reiser til spesielle steder i verden, med fokus på dyreliv og fugler.
Til slutt har vi innhold siden, der finner du en oversikt over alle tidligere innlegg sortert etter tema.
Dagens bilde, nylig lagt ut på Fotogalleri Fugler:
Dvergedderkoppjeger (Little Spiderhunter), Cat Tien NP, Vietnam, 2011
Vi nordmenn er mye ute å reiser, og ingenting er bedre for en som er litt interessert i fugler og natur generelt, å få med seg noen opplevelser på ferieturer eller jobbturer. Et mye besøkt område av nordmenn er Florida i USA. Og vi er jo ikke alene, Orlando, kanskje mest kjent for Disney World, er den byen i verden med flest turistbesøk, over 60 millioner i året (det er 200 000 ankomster og avreiser hver dag, omtrent like mange som innbyggere i byen)! Florida har ca 100 millioner besøkende i året.
Florida har så utrolig mye mer å by på en strender, underholdning og shopping malls, selv om alt dette altså er i verdensklasse! I tillegg har de store arealer satt av til naturparker og rekreasjon. Dette til tross for en kraftig vekst i folketallet og økt press på mange områder, samt kamp om vann: først og fremst mellom alle golfbanene og våtmarksområdene.
Prakthegre i full vårdrakt, en vanlig fugl i Florida, fra hotellet, Orlando, USA 2013
Av våtmarker er selvsagt Everglades mest kjent, de enorme sumpene og sypress-skogene som dekker hele det sørvestlige Florida. Men det passer jo ikke for alle å dra ned dit, og da er det bare å finne frem et kart. Her vil du raskt finne grønne arealer i områdene rundt deg som du kan besøke. Er du på stranden kan du odte gå tur og komme for deg selv, og får du tatt en båttur går denne helt sikkert gjennom kanaler og laguner fult av fugleliv, og gjerne turens hovedattraksjoner: hvithodehavørn og floridamanat (sjøku).
Om fuglelivet er det å si at Florida har en rekke ulike biotoper, og derfor stor artsrikdom. Lettest tilgjengelig er jo gjerne strand- og våtmarksfugler: storker, ender, hegrer (mange!), loer, sniper, måker, terner, skarver osv. Golfbaner og hotellparker kan ha en rekke hakkespetter, (forvillede) papegøyer, rovfugl, sangere, trupialer (amerikanske "piroler" - kalles "orioles"), spottefugl (troster), kråkefugler og rødkardinalen mm.
Purpursvale, her ved kunstig reirhull inne i Disney World, Orlando, USA 2012
Om du kommer deg inn i "sumpskog", det vil si stor og kompakt skog gjerne preget av at skogbunnen på det nærmeste står under vann i "regntiden", så er det igjen mye hakkespetter å se etter, rovfugler, sangere i fleng (om sommeren - og enda flere i trekktiden), tanagere (nok en amerikansk familie) og fluesnappere. I tillegg har Florida i sentrale og nordlige strøk mer høyereliggende tørr furuskog, her finner du statens eneste (og en av de få i hele USA) endem (finnes kun her i hele verden!): floridaskrike. En vakker blå skrike som ikke må forveksles med den vanlige blåskjæren.
Floridaskrike (ungfugl), en litt vanskeligere art å finne, endemisk for Florida, USA 2013.
Florida tilhører et subtropisk klima. Området er på breddegrad med Nord-Afrika, men er jo rett og slett ikke ørken! Dette skyldes nok i hovedsak at de om sommeren har en "regntid", som i tillegg til vanlige lavtrykk fra Atlanterhavet, kan bestå av gjentatt tropiske orkaner som virkelig legger igjen mye vann. Så om sommeren er det både varmt, høy luftfuktighet og varmt, med risiko for skikkelig (farlig) uvær. Vinteren er imidlertid helt strålende: masse sol, med stabilt varmt vær. Denne (turist-)sesongen varer fra november til mai.
Derfor overvintrer det masse fugler i Florida fra de tempererte områdene lenger nord i USA og Alaska, samtidig som Florida danner en trekk-korridor videre gjennom alle de antilliske øyene ned til Sør-Amerika for de artene som ikke mener det er varmt nok! Så å se på fugler i Florida er definitivt en aktivitet som med fordel kan utøves til alle årstider.
Ikke glem å kjøp deg en amerikansk fuglebok. I hovedsak har jeg brukt National Geographics, men Sibley's er trolig av høyere kvalitet. Disse bøkene får du overalt, det er tross alt over 100 millioner i USA som ser på fugler!
Har du kikket i fugleboka, eller på fuglebrettet, og sett på granmeis og løvmeis, så ser de jo veldig like ut. Og det er de jo også, så like at det kan kreve litt trening i å skille de. Derfor tenkte jeg at det kunne være bra å skrive litt om hva som faktisk skiller de - og hvorfor det til vanlig ikke er så vanskelig å vite hva man ser.
Men aller først vil jeg fortelle at en rekke fuglebøker oversatt til norsk men som er laget for mer sentrale strøk i Europa, faktisk fremstiller disse to artene med feil fargenyanser i forhold til slik de faktisk er farget her i Norge. Derfor anbefaler jeg igjen å bruke den presise fugleboka Gyldendals Fugleguide, som ikke bare viser artene slik de ser ut hos oss, men også slik de ser ut andre steder i Europa!
Granmeis, tydelig hvit stripe langs vingen, Sande, 2008
Så hvordan se forskjell? I boka står det flere detaljer, men i hovedsak er det tre-fire ting å legge merke til i praksis:
Sang og lokkelyder, i hovedsak er de fleste låter fra fuglene ulike, så ved å lære seg den arten som er vanlig "hjemme" for eksempel, vil du fort høre forskjell om du støter på den andre arten
Biotop og geografi, særlig granmeis okkuperer store arealer i norsk skog og fjellheim, der du ikke vil kunne støte på løvmeis, se på kartene i fugleboka. Ikke så mange steder der man kan si at det er motsatt, da granmeis kan finnes over det aller meste.
Så var det utseendet. Min erfaring er at det sikreste er de lyse vingefjær bremmene på granmeisen. Disse blir til et tydelig lyst felt på vingen, og er normalt lett og se. Og om du ikke ser det lyse feltet? Med litt trening er du da sikker på at det er en løvmeis, og samtidig vil du nok oppfatte at den svarte hetta og strupeflekken egentlig er bittelitt annerledes.
Til slutt kan en legge til at løvmeis de aller fleste steder er en relativt sjelden fugl, og overhodet ikke finnes i fjellet eller Nord-Norge.
Bildene nedenfor er ikke så veldig gode, har en jobb å gjøre med disse artene i fotoarkivet mitt, men typiske nok for en feltobservasjon.
Granmeis, legg merke til lyst felt på vingen, og kald gråtone, Søndre Land, 2004
Løvmeis, jevn farge på vingen, mindre svart i strupen, Sande, 2010
Begge artene kan finne på å hekke i fuglekasser, men fikser seg vel stort sett egne hulrom i morkne trær for å bygge reir. Det er arter som er lettere å oppdage om høsten og vinteren fordi de gir fra seg mye lokkelyder i skogen, enn om sommeren, da de blir litt "borte". Begge er aktive på forings-plasser om vinteren.
Gamle og lokale navn på granmeis er nok utbredt, jeg har blant annet furutita, gråmeis og nordisk meis. For løvmeis, som nok har vært en mindre kjent fugl, er det karakteristiske navnet sumpmeis kjent, og brisketita.
Her er litt mer om fuglene, og utbredelses-kartene i fugleatlasen til NOF:
Jeg har skrevet et par små epistler om Lista på bloggen her før. Denne gangen prøver jeg å gi en bedre oppdatering på hvorfor Lista seiler opp som et nasjonalt senter for overvåking av fugl, og andre aktiviteter og verdier i området.
Det hele startet for snart 25 år siden (jubileum i 2015), da man startet opp med såkalt standardisert fangst og ringmerking av fugl på og ved Lista Fyr. Standardisert betyr at man benytter de samme fangstnettene på de samme steder til de samme tider hvert eneste år. Med faste regler for brugg grunnet regn, vind og så videre. På den måten får en sammenlignbare data år etter år, og kan følge både endringer i trekktidene (for eksempel grunnet global oppvarming), og økning og reduksjon i bestander (eller endringer i trekkruter).
Data fra dette arbeidet ligger delvis tilgjengelig på nettet, og er veldig interessant å kikke på, inklusive dagens fangst oppdatert i sanntid! Her finner du i tillegg også tall fra faste observasjonrunder, link til siden: http://www.listafuglestasjon.no/
Perleugle, fanget på Lista Fuglestasjon, oktober 2011
Ti år senere etablerer NOF (Norsk Ornitologisk Forening) og Lista Fuglestasjon i samarbeid Norsk Naturbokhandel AS på Borhaug, tettstedet rett øst for fyret. Denne har utviklet seg til butikken og nettbutikken Natur og Fritid AS på samme sted (men i nye, større lokaler), og utgjør flere stillinger som styrker fuglevern-interessene i området. Mer om Natur og Fritid og deres tilbud kan du lese om her: http://www.naturogfritid.no/
Parallelt har Lista lokallag av NOF vært tilstede hele tiden, og jobbet hardt for offisiellt vern av de vikigtigste områdene i området, inklusive gjenåpning av Slevdalsvannet som ble drenert ut på grunn av flyplassen nord for fyret.
Spurveugle til ringmerking, Lista, Norge, 2010
Som tidligere nevnt har det de siste årene utviklet seg et tettere samarbeid mellom grunneiere, næringsinteresser, fuglestasjonen/NOF og offentlige etater. I dette samarbeidet har det begynt å skje saker og ting, de mest synlige så langt er:
Lista Fuglestasjon har utvidet, og fått nye lokaler til ringmerkingsarbeid
På Lista Fyr er det bygd en "sjøfuglbu" med plass til i alle fall 8 personer som sitter i ly og ser utover sjøen i all slags vær
Det er fast ansatte på Lista Fuglestasjon som sikrer kontinuitet og kvalitet i årene fremover
Slevdalsvannet skal restaureres i 2015, endelig tilrettelegging er ikke avklart, men dette blir et spennende område!
Det er bygd et stort amfi for utsikt over Slevdalsvannet, med universell adkomst
Gjærdene rundt flyplassområdet flyttes (gamle rives) og tilgjengeligheten til Slevdalsvannet øker, en egen bu er bygd på toppen av en gammel ammunisjonsbunker!
Slevdalsvannet slik det ser ut høsten 2014, før restaureringen starter, bare sivskog, oktober 2014
Det blir spennende å se hva fremtiden vil bringe av økt aktivitet på Lista. Mye er avhengig av godt samarbeid med lokalbefolkningen og grunneierene i tillegg til ovennevnte. Dette arbeidet pågår kontinuerlig, og det er økt positivitet i alle samfunnslag. Det erkjennes at NOF/Listafuglestasjon genererer inntil åtte årsverk i området, et området som sårt trenger stabile arbeidsplasser.
Det anbefales virkelig å besøke området og se på fugler. En fugletur til Lista bør være på minimum en helg om du ikke bor nær nok til korte dagsturer. For de fleste er det langt til Lista. Vår og høst anbefales i første omgang, men dette er en helårs-lokalitet for fugleturer!
Aktuelle overnattingssteder kan du lese mer om her: http://www.farsund-lista.no/hjem/overnatting Er det plass på Lista Fyr er jo det et spennende alternativ om en leilighet er et godt alternativ.
Jeg har hatt en lang reise som hobbyfotograf, der økonomi og hobbystatus har preget løsningene i veldig mange år. nesten førti år faktisk! Kort oppsummert har jeg prøvd følgende:
Canon AE-1 med en ukjent 400mm med manuell blender! Vanskelig og utfordrende med Kodachrome 25 (ASA) i filmrullen. Dette var lyskrevende greier!
Canon AE-1 med en Zigma zoom 70-210mm, f5.6, og med 100ASA film ble det tre lukkertider ned og faktisk flere bilder, selv om småfuglene alltid var for langt unna...
Nikon Coolpix 4000, med adapter til mitt Swarowski teleskop for digiskoping. Utrolig forstørrelse, ukjent (dårlig) lys, og vanskelig å organisere. Her blir også bruk av stativ for alvor innført, noe jeg har hatt stor glede av selvfølgelig videre med digitale kamera.
Nikon D60 med 55-200mm f5.6, endelig i gang igjen med brukbart utstyr, men lysten på bedre objektiver øker for hver opplevelse og langtur.
Nikon D60 med 55-300mm f4.5-5.6, og nå begynner det å hjelpe, de store safari-opplevelsene kommer på plass, men småfuglene hjemme blir fortsatt vanskelig å få skarpe etter digital forstørrelse.
Så, vinteren 2014, lanserer Tamron sin nye zoom, 150-600mm f5.0-6.3 ! Jeg jobber hardt for å få tak i dette før vårens store tur til USA og Belize, men produktet er ikke å oppdrive, hverken i Norge eller i USA. Men, utpå sommeren får jeg tak i det (her i Norge), og endelig får jeg prøve meg på nytt teleobjektiv med helt nye dimensjoner.
Hvorfor Tamron 150-600mm? Det er flere grunner til det. Personlig går det vel litt på at etter å ha gått fra 200mm til 300mm føltes en 400mm som et litt kostbart skritt for lite nytt? Vurderte egentlig Tamron/Zigma 150-500mm objektivene, da dette nye kom vinteren 2014. Og så føler man vel at et helt nytt objektiv er noe som får en lenger teknisk levetid og slik sett høyere verdi et stykke lenger inn i fremtiden.
Ellers må det legges til at objektivet har fått utrolig bra kritikker. Så bra at noe originaloptikk fra Canon/Nikon påstås å være av lik kvalitet og altså feil priset! Ikke vet jeg - det bekrefter vel bare at det er godt nok for meg og mine hobby-bilder (som i beste fall ender på denne bloggen).
Tamron AF SP 150-600/5,0-6,3 Di VC USD
Størrelsen er en utfordring. Jeg har gått fra en enkelt liten fotobag - til å måtte ha med noe mer: Ett stativ bør være med i tillegg til vesken til teleobjektivet (og plassen dette tar). Om du også er fugletitter så kommer kikkert og teleskop i tillegg. Da blir det en strevsom tur! Mitt beste råd er å skille på fugleturer og fototurer. Sett et mål med dagen, nyte fuglene i god optikk, eller gå på fotojakt. Kombinasjon er vanskelig (og lite miljøvennlig, for da blir det fort baksetet i bilen som blir bæremeis...).
Nedenfor er tre bilder tatt med det nye objektivet.
Gråfluesnapper, 460mm, ISO400, 1/200s, f6.3, håndholdt, Sande, august 2014
Ekorn, 220mm, ISO400, 1/400s, f5.3, håndholdt, Sande, oktober 2014
Kuhegre, 600mm, ISO400, 1/4000s, f8, hpndholdt, Alicante, september 2014
Alle bildene er nedskalert til ca 300kB, og altså tatt med en D60 på 400ASA, så de er ikke å regne som gode eksempler på objektivets tekniske kvalitet, men mer på hva som er mulig å få til uten omfattende digital forstørrelse :-)
PS! Jeg er kjempefornøyd med objektivet! Og gleder meg veldig til vinterens Afrika-tur! Det blir mange bilder her etterhvert :-)
Denne gangen har jeg lyst til å skrive om svarttrosten. Svarttrosten er en kjent fugl for de aller fleste, og dette skyldes nettopp at den er så tett knyttet til hager, hytter, parker og andre steder vi ferdes. Men den er også en villmarksfugl, og trives godt i de dypeste skoger, noe som er lett å høre om en ferdes i skog og mark en vårkveld.
Svarttrost, hann. ikke langt fra foringsplass, Sande, 2011
Svarttrost er en fugl med bred utbredelse i Norge (unntatt i fjellet og helt i nord), og er stor og svart og altså lett gjenkjennelig. I alle fall hannen, som er helt svart med oransje nebb. Hunnen og de unge er mer sjokoladebrune, har mørkt nebb, men er like store og kan vanskelig forveksles med noen annen fugl. Den forveksling-arten jeg hører nevnt oftest er stær, men det skal det ikke være noen grunn til:
Svarttrosten er mattsvart og jevnt sjokoladebrun, stæren er metallisk glinsende med hvite prikker sommer og høst
Svarttrost hannen har oransje nebb
Svarttrosten har lang hale, stæren kort
Svarttrosten er stort sett alene eller i par, stæren er ofte i flokk
Svarttrosten (og andre troster) hopper, stæren går (som en skjære/kråke)
Sang og lyd er helt ulikt, men det krever jo alltid en del trening
Det er to saker ved svarttrosten det er verdt å trekke frem - begge i høyeste grad estetiske i betydning av vakker! Først trekker jeg frem sangen om våren, dette er en flott og volumiøs, dyp plystring, som virkelig preger vår-kveldene fra mars til juni. Sangen dukker første gang opp en mild kveld rett etter solnedgang, sent i februar eller i mars. Og for meg er dette VÅREN, nå er det ikke bare meisene og rødstrupen, men selve svarttrosten har bestemt seg for å starte sesongen! Sangen er altså molodisk plystrende, og ulike fugler kan ha ulike strofer. Eneste forvekslingsart er egentlig bare duetrost, men for et mindre trent øre kan jo også måltrosten blandes opp i dette. Men et tips, svarttrosten er alene om slike vakre strofer i en måned før de andre (trekkfuglene) kommer - i hele mars er det svarttrost du hører - og da kan du jo lære lyden på den måten.
Ellers er dette rett og slett en vakker fugl. Spesielt hannfuglen, i sin mattsvarte drakt med knall oransje nebb er den lett og kjenne igjen. I tillegg er den knyttet til menneskelig aktivitet, selv i skogsområder er den vanligst i tilknytting til kulturmark-områder. Og den er vanlig helt inn i parkene i de største byene våre. Og i hagen eller på hytta for de som har det. Det er derfor en fugl det er lett og bli kjent med og lett å bli glad i! Den er også glad i foring om vinteren, spesielt poteter og fruktrester, men plukker også opp brødsmuler og andre rester om det er lite mat.
Svarttrost hunn, veldig lys, foringsplass, Sande, 2011
Svarttrost hunnen og ungfuglene er ikke helt svarte, mer kokesjokolade brune, og kanskje enda lysere på brystet. Og brunlig nebb. Men like store og staselige. Om du har et svarttrost par i hagen kan det lønne seg å følge litt med. For det første kan du lære flere lyder å kjenne. Særlig to lyder er vanlig, et lett lokkende sriii, og et varslende og sint skjærende "rop" som ikke er til å ta feil av etter å ha blitt kjent med lyden.
I tillegg er det gode muligheter for at svarttrosten har et reir i hagen din. I alle fall om den synger i området utover våren. Følg litt med, de har gjerne reiret lavt, i en rot, under en stein, i en fjellhage, i en busk, sjeldnere i høyere trær (slik som de andre trostene). Finner du reiret, hold deg langt unna, nyt de observasjonene du kan få på avstand, og kos deg med tanken på at du har en hel familie som prøver å lure både deg, rovdyr og rovfugler, katter og hunder, for å få frem 3-6 nye svarttroster! Og klarer de det - hopper de rundt i området etter at reiret har vært bebodd i fem-seks uker!
Svarttrost reir, helt åpent i en sprukket trestamme, Drammen, 2013
