Kråke - noe å skrive om det da?

Når en skal skrive om fugler - så er det fristende å velge de søte, pene, populære osv. Og det har jeg da også gjort i stor grad. Men denne gangen velger jeg meg en litt mindre karismatisk art, nemlig kråke! En art alle i praksis kjenner, men som relativt få elsker. For å si det slik.

Når det er sagt er det en fugl nesten alle kjenner igjen, og det er et godt utgangspunkt for å bli kjent med flere fugler. Så kanskje vi skal bli flinkere å se det vakre i kråka, den er da ganske sjarmerende på bildet under?

Kråke! Sandvika, 2015

Kråka er en vanlig og tildels tallrik fugl over hele landet. Den er relativt stor og svært lydytrende hele året: "kraaa - kraa - kraaa" er vanligste lyden som alle kjenner. Den er kjent for å kunne opptre i store flokker, og det er særlig på kvelden den samler seg i disse store flokkene før de innfinner seg på overnattingsplassen. Dette er gjerne faste plasser som kan huse fra ti-talls til hundretalls fugler i noen trekroner. Det er mye liv både kveld og morgen nær disse overnattingsstedene.

Kråka bygger et enkelt reir, en reirskål gjerne i store trær bestående i hovedsak av grove kvister sett nedenfra, åpent (altså uten overbygg slik skjære har). Reirene er relativt store, og ligger godt spredt fra hverandre. De er populære reirhyller senere sesonger for andre arter, særlig hauker og våker bruker gjerne et brukt kråke-reir som reirplass. Derfor kan kråkene ha en viss betydning for rovfugl-bestanden vår!

Kråkeunge, uferdig fjærdrakt (og mindre enn de voksne), Horten, juli 2015

Kråke er ingen typisk trekkfugl, men trekker seg nok litt mot sjø og lavere områder om vinteren der flokkene gjerne blir ekstra store. Kråke er i stor grad knyttet til menneskeskapt kulturmark, og er flink til å utnytte avfall og rester etter mennesker. Dette styrker på mange måter kråkas plass i økosystemet vårt, og dette er igjen en trussel for andre arter, som småfugler og fugleegg, og også avkom av mindre pattedyr.

Kråka har en stor plass i vår kultur, og har likevel bare ett eneste navn som jeg kan finne ut av: kråke. Det er uvanlig, da slike folklore arter gjerne har en rekke ulike navn. Men ikke kråke? Vet du noe jeg ikke vet - så si i fra!

Som vanlig viser jeg til NOF/Birdlife sine sider for mer informasjon:
http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/index.php?taxon_id=11493

NAVN:
Norsk:       Kråke
Latin:         Corvus cornix spp. cornix
Engelsk:     Hooded Crow
Svensk:      Grå kråka
Dansk:       Gråkrage
Spansk:      Corneja Cenicienta
Tysk:          Nebelkrähe
Fransk:       Corneille mantelée
Samisk:      Mæra-garanas, Vuorasj

Flere fuglerarter på bloggen:
http://fugletur.blogspot.no/search/label/Artsomtaler

Kråke, Sandvika, 2015

Våren - tid for fuglesang

Fuglene synger om våren. Det er noe (nesten) alle vet. Og det er stort sett riktig, da sangen i stor grad er knyttet til å tiltrekke seg make (hannene synger for hunnene) og markere hjem (territorie). Sangen er aller mest intens frem til eggleggingen starter, de fleste arter reduserer sangintensitet kraftig etter funn av make og stiftelse av bo.

CD med norsk fuglesang tatt opp i Norge, pedagogisk tilrettelagt.

Fugler som overvintrer kan starte å synge "vårdager" i februar og mars, og bruker god tid på å etablere seg. De tidlige trekkfuglene har også rimelig god tid, men utover i mai så vil nyankomne trekkfugler kunne ha en kort og intens sangperiode. Men alt i alt er altså fuglesang et begrep som i hovedsak varer fra slutten av mars til utgangen av juni i de fleste områdene i Norge.

Fuglesangbok, en bestselger utenom det vanlige, om en ikke med optimal lydkvalitet.

Jeg treffer mange som gjerne vil lære seg å kjenne igjen fuglesang (og andre fuglelyder). Og det forstår jeg godt, jeg har veldig stor glede av å kjenne igjen de aller fleste fuglesangene, både for å vite at nå har den og den fuglen kommet sydfra, men også for å forstå hvem som slår seg ned i mitt nærområde. Men det tar lang tid å få denne oversikten. Det er flere måter å lære seg fuglesang på, og jeg vil foreslå følgende fremgangsmåte om du ikke er godt i gang (dvs om du er en nybegynner):

• Lær deg utseendet på de vanlige fuglene der du bor, med kikkert og fuglebok
• Lær deg sang og lokkelyder fra disse - fortrinnsvis ute - men gjerne supplert med CD plater, bøker og internett
• Bor du på Østlandet i Norge bør du da kunne blåmeis, kjøttmeis, grønnfink, bokfink, svarttrost, rødstrupe for å nevne noen svært lydytrende arter i mars og april
• Fra mai kommer en rekke nye arter, løvsanger, svarthvit fluesnapper og munk kan være aktuelle arter å lære seg tidlig
• Kan du disse / dvs alle de vanlige artene der du bor, kan du gå videre
• Kjøp deg en god norsk fuglesang CD eller bok med fuglesanger
• Plukk ut kun sanger fra fugler du tror du har sett eller tror du har hørt, og lær deg disse
• Ikke sett deg ned å spill gjennom CD plater - det blir de fleste helt forvirret av....
• Gjenta samme prosedyre neste vår - men da kommer du helt sikkert lenger - og klarer noen flere
• Og da vil du begynne å kjenne igjen ukjente sanger - og da er du godt i gang
• For viderekommende er det senere arter som måker, vadefugler, rovfugler og ugler som står for tur... :-)

Ett eksempel på hva du kan finne på internett, gå på YouTube og søk med engelske fuglenavn, her en times(!) opptak med rødstrupe (og en del andre kjente arter i bakgrunnen):

https://www.youtube.com/watch?v=s9dbAfjlrks

Ett annet er denne norske siden på Fuglar i Hordaland, med over 300 norske opptak:
http://www.fuglar.no/fuglelyder.html

You Tube søk: "Robin bird singing" = rødstrupe sang!

Ellers finnes det også av og til fuglesang kurs, eller enkelte fugleturer med fokus på fuglelåter. Ta en titt på NOF sine sider for å finne din lokalforenings turer:
http://www.birdlife.no/organisasjonen/kalender/

NOF Oslo og Akershus har veldig stor aktivitet, annonsert på en egen side:
http://nofoa.no/Sider/Ekskursjoner_moeter/Eks_moe.php

Her er link til NOF's Natur&Fritids nettbutikk side om fuglesang produkter:
http://www.naturogfritid.no/Hobby_og_hage/Fuglesang/VL_T

Sandvika - fugler året rundt !

På tide å skrive litt om eget hjemmeområde. Og da kan jeg skrive om flotte områder som Lommedalen, Semsvann, Fornebu eller Konglungen. Men jeg skriver i denne omgang om Sandvika - rett og slett fordi jeg bor her - og fordi det er mye å skrive om: her er det masse fugler hele året!

Vi kan begynne med vinteren. Sandvika er et populært overvintringsområde, brakkvannselven Rønne elv mellom Sandvikselva og Engervannet er naturlig åpen til det blir virkelig iskaldt, og i tillegg lar kommunen et bobleanlegg være i drift langs gjestebrygga på Kadettangen. Og åpent vann tiltrekker seg vannfugler: knoppsvaner, stokkender, gråmåker, kvinender og av og til en hønsehauk på jakt etter en andestek! I tillegg har Sandvika igjen de klassiske byfuglene, bydue og gråspurv, arter som setter liv til vinteren.

Knoppsvaner og stokkender blir foret på Kadettangen om vinteren, Sandvika 2014

Våren er en lang periode i lavlandet østafjells. Den varer gjerne fra tidlig i mars til langt ut i juni. De første trekkfuglene ankommer veldig tidlig, særlig grågås, gravand og ringdue er lett gjenkjennelige arter som er tidlig ute.  Men det øker også på med måker, alle tre artene som trekker kan du se i Sandvika fra tidlig i april: hettemåke, fiskemåke og sildemåke.

Krikkand, hann, en vanlig and i skogstraktene våre om sommeren, her rastende i Sandvika, 2011

Områdene innerst i Engervann og deler av Kalvøya, samt langs Sandvikselva, er attraktive plasser for mindre fugler som gjerne gjemmer seg litt bedre i løvverket. Her er flaggspett, grønnspett og dvergspett, fire trostearter, kjernebiter, og en rekke varmekjære fugler som kommer sent på våren, gjerne fra Afrika: svaler, fluesnappere, sangere, tårnseiler, og år om annet en nattergal! Følg gjerne med på været siste halvdel av mai, har vi mye varmt vær da kommer det gjerne flere nattergal helt inn til våre områder.

Gråfluesnapper, en uanselig art som liker seg langs vassdrag.

Sommeren er en stille tid for oss fugle-interesserte. Og mange steder er nok mer attraktivt enn Sandvika for å se på fugler. Men alle fuglene har jo fått barn, så de er selvfølgelig veldig forsiktige og uanselige, men de er mange flere! Så det er bare å ha med seg ører og øyne, så vil en oppdage at fugler det er det over alt.

Ekorn, vanlig i skogholt i hele Sandvika, 2015

En årstid som alle kanskje ikke tenker over at er veldig spennende på fuglefronten er høsten! Helt fra august til ut oktober er det mye liv. Fuglene gir fra seg flere lokkelyder og er enklere og oppdage. Og de er mer i bevegelse. På jakt etter mat eller rett og slett på trekk sørover. På denne årstiden duker det opp masse ender i Engervann, og sjeldne arter som isfugl og dvergdykker kan komme til området. Ute over fjorden er det i tillegg til all storskarven vi har fått de siste årene, sett både sjeldne vadefugler og havørn! Andre arter som ikke er å se hvert år kan være sangsvane, sidensvans og korsnebber som varierer i antall fra år til år.

Fossekall, norges nasjonalfugl, her i Sandvikselva, 2015

Så nærmer vi oss vinteren. Fortsatt har vi fossekall og vintererle langs Sandvikselva, laksand og siland like så,  inntil snø og is kommer. Og da er det vinter og snart ny sesong!

Parti fra Sandvikselva ved Franzefoss, sent på høsten, Sandvika 2014

Alle kan enkelt oppleve 50-80 fuglearter i året ved å utforske hav, vann, elver og skog i Sandvika-området. Men det krever litt kunnskap, og den beste måten å lære seg dette på er å være ute, med kikkert og en god fuglebok. Ikke tro at du husker lyder og hvordan en ukjent fugl ser ut, til du kommer hjem. Løser du ikke problemet der og da, så må du ha med notatboka og skrive ned. Jeg har skrevet litt mer om hva som er kjekt å ha med seg her:

http://fugletur.blogspot.no/2010/12/utstyr-til-fugletur-uansett.html


Flere fuglebilder fra Sandvika (oppdatert 10/4-2015):

En sjelden art i Sandvika, Stjertand en kald vårdag, Sandvika 2015

Hettemåke, en art som er i tilbakegang, men vanlig ved Engervannet, Sandvika 2015

Kråke, vanlig i Sandvika hele året, Kaettangen, Sandvika, 2015

Flere bilder fra Sandvika:
http://fugletur.blogspot.no/p/europa-norge-sandvika.html

Fotogalleri: Mekong delta, og Tram Chim National Park

Vi brukte to av våre feriedager i Vietnam (se mer om hele ferien her) i Mekong deltaet, inklusive et besøk i nasjonalparken Tram Chim helt opp mot grensen til Cambodia. Dette var vel i minste laget, og det ble hektisk og en del (opplevelsesrik) bilkjøring mellom båtturene. Mekong deltaet besto tilsynelatende av uendelig mange små og store elveløp og kanaler, som håndterte all transport av varer på båter i alle størrelser. Det mest spesielle med båtene var at alle, absolutt alle unntatt en, var i tre. En i stål, ikke en i plast, alle tradisjonelle håndbygde båter fra 10 til 70+ fot. De aller fleste hadde dog motor, så området var ikke uten synlige "fremskritt". I tillegg gikk mye persontransport og lette varer på veiene på mopeder, sykler og kjerrer.

Levende griser på mopeden, venter på plass over brua, Mekong 2011

Hele Mekong yrer av liv. Området er fullstendig menneskepåvirket, er det ikke risfelter eller annet landbruk, så er det bebygd. Mennesker overalt. Det er tydelig at elven skaper mye næring, høsting av naturressurser, salg av tjenester, transport osv. Og ikke bare innenlands, Mekong er jo også hovedtransportåren til Cambodia og Laos, så her er det ikke bare lokal handel og transport. Etterhvert som vi kommer vestover i området ser vi også at mange hus er typiske Khmer hus, altså er befolkningen også tett knyttet til sine naboer i vest. Og det er jo ikke langt opp til kjente steder som Phnom Penh og videre til Ankor Wat - skulle nok hatt noen flere dager...

Se alle bildene fra Mekong her (12 stk).

Men vi satte nå fokus på den lille nasjonalparken Tram Chim, som er det som er igjen av Mekong deltaets opprinnelige form og vegetasjon. Og selv her er kanalene i ytterkant av parken helt rette med diker: menneskeskapte! Vi dro til Tram Chim for å se på fuglelivet - og her var det et yrende liv av våtmarksfugler.

For å se bilder fra parken og fuglene trykker du her (13 stk)!

Purpurhegre, Tram Chim NP, 2011

Fjellrype i Oslo !

Denne bloggen er definitivt ikke en nyhetsside. Men noen nyheter varer lenger og har lenger levetid enn andre nyheter. Og at det var fjellrype i Oslo i mars 2015 er en slik nyhet. Det har aldri vært sett fjellrype i Oslo (inklusive Nordmarka) før, og altså kommer det trolig også å bli lenge til neste gang. Så dette blir en nyhet - lenge!

Altså - det har vært en fjellrype i Oslo! Nærmere bestemt på et sted som kalles Ryen Varde, en liten åskam som strekker seg langs Vardeveien. Området ligger rett nord for Ekebergsletten, kjent for camping og Norway Cup i fotball. Det er en liten høyde med glissen furuskog. Ikke en kvadratmeter som kan forveksles med høyfjellet. Når den kom sent i februar (25/2) var det meste av området dekket av snø, men da jeg var der, 8/3, var det bare littegrann snø igjen rundt et hus under toppen. Og der var den. Halvtam og fotogen, men tilsynelatende frisk: den løp litt rundt - og spiste litt i gresstustene.

Det var en spesiell fugletur!

Siste dag den ble observert ble denne dagen, 8/3 2015. Hvor dro den tro??

Et par bilder av denne by-fjellrypa:

Storskarv - i sør og i nord

Det har gått mye i hagefugler her på bloggen, nå tenkte jeg å skrive om en betydelig "villere" art, nemlig storskarven. Storskarven representerer en villere norsk natur: Først og fremst så er det en fugl knyttet til våre kyster fra vestlandet og nordover, med hekkekolonier spredt fra Mørekysten og nordover til Finnmark. I gamle dager bare sett på Øst- og Sørlandet under trekket. Men det er også en art med kraftig spredning fra Østersjø-landene innover Sør-Øst Norge, ikke bare langs kysten, men langt inn i små ferskvann i de dype skoger og opp mot fjellet!

Storskarv (sinensis), voksen, utenfor hekkesesongen, på sjømerke, Re, 2014

De første først, svarte støtter på stein og klipper langs hele vår kyst fra Lista og nordover. Noen ganger med vingene ute til tørk, da kan de nesten forveksles med et sjømerke av og til. Noen ganger sammen med sin slektning, den mindre og slankere toppskarven. Andre ganger langt ute på havet, fiskende, dukker nesten uten noe plask, bare "forsvinner" fra overflaten. De voksne fuglene helt svarte, med hvitt og gult rundt nebbroten og en hvit lårflekk i hekketiden. Yngre årsklasser med ulike mengder hvitt i buken, på magen og oppover brystet, de yngste med mest hvitt.

Og altså i stor grad en trekkfugl. Og vårtrekket går blandt annet inn Oslofjorden, direkte mot områdene fra Trondheim og nordover. Rett og slett en snarvei. Og elvemunninger (Dokkadeltaet, Lågendeltaet) kan bli benyttet som rasteplasser. Men de fleste ser bare en litt uren plog, der den ene rekken ofte er mye lenger enn den andre, høyt oppe mot den blå himmelen, gjerne direkte over Oslo sentrum. Disse fugleartene tilhører den nordvestlige underarten carbo. 

Storskarv (carbo) på trekk mot NV, legg merke til den hvite lårflekken,
over Sande i Vestfold, våren 2014

Så var det invasjonsfuglen storskarv. Alle med tilknytting til Oslofjordområdet har de siste 25 årene lagt merke til at utover sommeren er det masse storskarv i området. Og jeg husker selv de første observasjonene fra vann langt inne i Nordmarka og helt opp i Vest-Telemark. Dette er fugler fra den sør-svenske hekkebestanden, som i større grad holder til ved innsjøer og i brakkvanns-områder. Den vestligste større hekkekolonien har etablert seg i Øra-området ved Fredrikstad. De er å se hele året i Oslofjorden, og mange trekker nok sørover, for storinnrykket merkes fra juli og utover da hekkekoloniene nok fraflyttes og fuglene sprer seg over store områder.

Disse fuglene (i alle fall mange av dem) tilhører en egen underart av storskarv, kalt sinensis, og er nok litt mindre (og har blitt kalt mellomskarv). Men de er storskarv som art, og kan ikke skilles fra den nordvestlige varianten med det blotte øye.

Fullt latinsk navn er Phalacrocorax carbo. Andre gamle norske navn jeg har funnet er kvitlåring og ålekråke. Artige og selvforklarende navn.

På NOF/Birdlife.no sine sider kan du lese mer og se utbredelseskart for hekkefugler: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/?taxon_id=3242

Det blir mer om pattedyr på fugletur!

Jeg har vært utrolig opptatt av å se etter og på fugler når jeg er ute i naturen, en interesse som gradvis også har utvidet seg til å prøve å ta bilder av fuglene i sitt rette element. Og mulig det er fotograferingen, eller en annen modning vet jeg ikke, men jeg merker en stadig større trang til å forholde meg til pattedyr på samme måte som fugler: identifisere, føre lister og fotografere!

Ekorn i sommerdrakt, Sande, 2014

For meg er det nok med pattedyr som mange andre har det med fugler, de store og lett gjenkjennelige er morsommere en spissmus-arter. Omtrent som sangere for de litt utrente fugletitterne skulle jeg tro? Altså finnes det håp, men i første omgang nyter jeg de litt større dyrene som er aktive om dagen!

Hare, overgang fra sommer til vinterdrakt, Lista, 2014

Andre opplevelser som nok har påvirket meg kraftig er reisene til Asia og Afrika. Spesielt i Afrika er pattedyr faunaen veldig rik og veldig synlig, noe som gjør det lett å fatte stor interesse for de ulike familiene. Samtidig som en blir smertelig klar over hvor få rovdyr i vår egen fauna vi har opplevd!

Rådyr, med kalv, Sande 2011

Her på bloggen har dette medført at jeg i hodet til bloggen har laget en link til et nylig påbegynt bildegalleri for pattedyr (med internasjonale navn - norske navn oppdateres - link: Bildegalleri Pattedyr ). Her er det ikke mange norske arter foreløpig - men jeg har noen bilder som dere kan se her.

I tillegg kan det dukke opp artsomtaler og andre opplevelser knyttet til pattedyr her, og ikke bare om fugler.

Løve - rett og slett, fotogene greier! Kenya 2012

Rødstrupe - en vanlig tillitsfull hagefugl

Rødstrupe er en uanselig liten brun fugl som fort kan overses om man ikke helt har øye for de små detaljene rundt seg i naturen. Men om du først har oppdaget dette lille sjarmtrollet, musebrunt helt til du får sett det knall oransje brystet, så lærer du deg virkelig å sette pris på denne kameraten. Både i hagen og på skogsturer. For rødstrupen er (som svarttrosten), både en fugl som oppholder seg tett på der vi mennesker oppholder oss (byparker, hager, til og med terrasser) og som er en vanlig art i skogene våre.

Rødstrupe slik vi ofte ser den, hoppende rundt på plenen, Sande, 2015

Rødstrupe altså en fugl med veldig stor og relativt tett utbredelse over hele landet opp til bjørkebeltet. Dette gjør den til en av Norges vanligste fugler om sommeren. Den er i stor grad en trekkfugl, men overvintrer i stadig større omfang langs kysten og i lavere strøk. Dette er en risiko, blir det en gammeldags kald vinter vill mange dø, men en fordel om vinteren er mild, for da holder de sitt favoritt territorium gjennom vinteren og er tidlig klar for å stifte familie i et godt område.

Rødstrupe på foringsplass om vinteren, spiser ikke solsikkefrø, men små dyr
og kanskje rester fra meiseboller, Sande, 2011

Om rødstrupen kan være litt uanselig i farger, så er ikke sangen det! Dette er en av de tidligste sangene, både tidlig som i tidlig på våren, og tidlig, som lenge før soloppgang. Den er en kraftsanger, en sprudlende lang strofe bestående av toner så høye at de kan være vanskelig å høre for eldre mennesker, til dypere, nesten trostelignene strofer. I tillegg til den karakteristiske sangen, har rødstrupen en tydelig varsellyd, en "tikk-tikk" som forteller at den føler seg forstyrret: av deg, katten eller en rovfugl. Da forsvinner den fort inn i en busk eller et kratt. Rødstrupen synger forresten i praksis hele året, da den er en av de få artene som også synger full sang for å hevde mat-territorium utover høsten.

Link til YouTube for å høre rødstrupen synge

Rødstrupen lever tett på oss. Bildene her viser at den kan være på foringsplass om vinteren og hekke i en blomsterpotte på terrassen. Slike åpne reir er utsatt for å bli tatt av både katter og skjære og kråke. Finner du reiret så pass på at de får være i fred. Den døde ungen på bildet nedenfor var stor nok til å flykte fra skjæren, men alt for liten til å klare seg utenfor det lune redet.

Rødstrupe egg (6), terrassepotte på veggen, Bærums Verk, Bærum, mai 2011

Rødstrupe unge, kun dununge, død på terrassen etter flukt fra reirrøver, Sande, mai 2011

Rødstrupen er en kjent og kjær fugl, og har derfor fått en del navn. Det latinske er navnet Eritachus rubecula. Det engelske navnet Robin er godt kjent, og en rekke arter utenfor Europa har fått Robin i seg på engelsk fordi de har minnet engelskmenn i utenlandstjeneste om denne kjære hagefuglen. Det offisielle engelske navnet er European Robin. På norsk har jeg bare funnet et gammelt navn, raudkjelk (rødkjelk), dette er et navn som reflekterer det tyske navnet Rotkelchen.

Om rødstrupen i Norsk hekkefuglatlas:
http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/?taxon_id=9703

Mat til fugleungene, Sande, juni 2015

Retro: Vår første utenlandstur - India

Dette kunne vært første innlegg på denne bloggen, og burde vært skrevet for over ti år siden! Vår første utenlandstur gikk til India vinteren 2001 med NOF/Birdlife Oslo-Akershus. Bildene bærer preg av dette, scannet lysbilder (god scanner, svake originaler).

Tidlig morgen utenfor Ranthambore, Rajasthan, India 2001.

Det meste ble nytt for oss på denne turen, møtet med menneskene, varmen, luktene, dyrene, fuglene - alt ble veldig mange fantastiske opplevelser! Turen gikk i hovedsak til de nordøstre deler av India: Ranthambore National Park, Keoladeo National Park, Corbett National Park og områdene rundt Nainital isom ligger inn mot Himalaya.

Indisk elefant, familiegruppe utenfor Dikali, Corbett NP,  India 2001

Første stopp var Ranthambore NP. En nydelig liten jungelpark, sentrert rundt en festningsruin. Her ble det møte med tiger, og en lang rekke nye med hjortedyr, apekatter og fuglearter i fleng. Området inneholdt fjellskrenter, våtmarker og små savanneområder. Men det er kun plass til fire revirhevdende tiger-hanner, alle de andre blir jaget bort og er en trussel for lokalbefolkningen!

Tiger - ikke noe bra bilde, men ble så satt ut at jeg glemte å ta frem kamera! Ranthambore, India, 2001

Så dro vi videre til et våtmarksparadis, Keoladeo NP, rett utenfor Bharatpur. Ufattelige mengder våtmarksfugler og rovfugler ble observert. Vi syklet og gikk inne i parken i to dager, utrolig spennende på et lite areal (tidligere en liten jaktpark for overklassen). Mer intens fugle-opplevelser enn her har vi vel ennå ikke opplevd? Området hadde på denne tid også tre overvintrende snøtraner igjen, mange nordmenn på en tur tre uker før oss fikk se disse, men de var reist til Sibir igjen når vi kom. Dessverre.

Okerskjære, mitt eneste brukbare fuglebilde fra hele turen!  India, 2001

Vi fikk også besøkt Fatehpur Sikri, Indias hovedstad i noen få år og Agra Red Fort, og sett på Taj Mahal på litt avstand (siden det var fredag). Det ble vel strengt tatt litt for lite tid til kulturelle opplevelser, ville nok brukt litt mer tid på dette i dag.

Hvitbrystrikse, Keoladeo NP, India 2001

Så bar det opp i fjellene, først og fremst til Corbett NP, Indias første nasjonalpark. I tillegg til tiger, var det her først og fremst elefanter! og masse andre pattedyr og fugler. Det rant på med nye arter og nye navn, ikke lett å henge med for en nybegynner! Området er Indias eldste nasjonalpark, og har også en god tiger bestand. Virkelig villmark! Men vel dårlige overnattings-forhold, inne i parken, på stedet Dikali. Men stemningen om natten med ugler og nattravner var magisk!

Bengallangur(?), India 2001

Til sist reiste vi til Naini Tal, en slags engelsk "ferieby" innunder Himalaya på 2500 moh, der det var kjøligere enn nede på slettelandet utover forsommeren (før monsunen). Her besøkte vi flere flotte lokaliteter i området, og rett ovenfor byen kunne vi se rett inn på Indias nest høyeste fjell, Nanda Devi, 7815 moh. Et mektig syn.

På vei hjem krysset vi Ganghes elven igjen. Mektig, med mye mennesker, likbål på breddene, og måker og saksenebber over vannet!

Masai Mara - klassisk savanne safari i Kenya

Masai Mara (eller Maasai Mara) - et kjent begrep innen Afrika filmer på naturkanaler, i bøker og på nettet. Masai Mara ligger helt sydvest i Kenya, og er i praksis direkte koblet sammen med sin minst like kjente nasjonalpark i sør: Serengeti i Tanzania. Masai er jo et veldig godt kjent folkeslag i området (både Kenya og Tanzania - ikke de som tegnet grensene) som lever tett knyttet til disse enorme gress-savannene. Sammen med storvilt og rovdyr, på en måte ingen andre kunne ha gjort. Rett og slett ved at de har satt seg i respekt! Mara er en elv, som delvis ligger helt ned mot selve grensen til Serengeti, og er aller mest berøm for stedet der gnu-flokken på over en million må krysse under vanskelige forhold og med ventende krokodiller.

Typisk landskap, der smådyrene forsvinner i gresset og plutselig dukker opp, Kenya 2012

Løver fikk vi se mange av, disse hannløvene er kun 20 m fra en stor flokk hunner og unger, Kenya 2012

Masai Mara er ikke en nasjonalpark. Offisielt heter området Maasai Mara National Reserve, og er delvis underlagt lokal administrasjon i Naruk, Maasaienes egen hovedstad i Kenya. Området bærer noe preg av dette, da grensene er utydelige. Samtidig er dette fascinerende, da en møter store pattedyr og et rikt fuglelivet lenge før selve parken, sammen med Maasai bosetninger som gjeter sin budskap. De tar inn budskapen i innhegninger innenfor egne hytter om natten, beskyttet mot rovdyr som løver og leoparder med torne-kvister!

Skjellgribb, ikke verdens beste bilde, men førte til at vi har sett alle verdens arter av gribber! Kenya 2012

Struts, hann - ikke så vanlig vill i Afrika som en skulle tro, men med en god stamme her, Kenya 2012

Området er karakteristisk åpen gress-savanne, men flate, duvende terreng-formasjoner der oversikten kan være enorm oppe fra åsryggene. Mellom ligger det noen tørre bekkedaler, med litt vegetasjon i form av busker, kratt og høye trær, magneter på rovfugler og dyr som liker seg i slike områder. Oversikten gir fort et inntrykk av om det er rikt med dyr eller ikke. Og det er avhengig av årstidene. I Kenya, rett under ekvator, er det i praksis to tørketider og to regntider, altså fire årstider! Den store invasjonen fra Serengeti i sør er etter den "lange" regntiden, august/september, og da er det klart mest liv her. I tørketidene er det færre dyr her, men letter å ta seg frem. Mindre folk er mindre biler og mer natur!

Gepard, vårt første møte med denne arten ble i Masai Mara, Kenya, 2012

Elefanter, store dyr i det åpne landskapet, Kenya 2012.

Masai Mara er veldig lett tilgjengelig for oss turister, da det ligger innenfor grei kjøretid fra Nairobi, som har svært gode flyforbindelser med Europa (og andre kontinent). Veien frem til Naruk er god, siste del også med lite trafikk. Så blir det værre, veiene innover mot Masai Mara er rett og slett dårlige grusveier, der en i perioder får følelsen av at en kjører i terrenget. Sølete og fælt i regntiden, tørt og støvete i tørketiden. Et par timer som tross alt bidrar til følelsen av å reise ut i villmarka! Inne i parken er det vel fritt, i motsetning til mange andre steder er det tillatt å kjøre fritt på savannen, og her er det så åpent og flatt, at det betyr at du kan kjøre overalt. Og det gjør man til en viss grad. Det virker uheldig for meg, men er en selvfølge for de som jobber med dette der nede. I tillegg har de et felles radiosystem, så ryktene går fort om noe spesielt er i kikkerten!

Flodhester i Mara elven, nær grensen til Serengeti, Kenya 2012

Solnedgang over Maasai Mara, bare klassisk vakkert! Kenya 2012

En Maasai og hans dyr, i praksis inne i reservatet, uredd løver og alt annet. Kenya 2012

Lyst på en lett tilgjengelig super duper Afrika opplevelse. Masai Mara kan faktisk oppleves på en hektisk langweekend! Overnattingsstedene er tilfredsstillende sammenlignet med det meste, og ikke veldig dyre utenom toppsesongen. Mange å velge mellom er det også.

Bildegalleri Masai Mara:
http://fugletur.blogspot.no/p/afrika-kenya-maasai-mara.html

Om hele Kenya-turen i 2012:
http://fugletur.blogspot.no/2012/02/kenya-tur-2012-oppsummering.html

Hjelmperlehøne, Kenya 2015

Dik-dik, Kenya 2015