Alle verdens gribber observert !

En uventet milepæl – vi har sett alle verdens arter av gribb!

Mens jeg pusler med notatene mine etter Kenyaturen vår, og oppdaterer databasen med diverse observajoner, oppdager jeg relativt uventet at vi har sett alle verdens gribb arter. Det vil si alle egentlige gribber, de som er i Eurasia og Afrika (dvs. amerikanske kondorer ikke medregnet).

Kort om artene og observasjonene:

• Palmegribb – en ved et helt tilfeldig stopp langs motorveien mellom iSamangaliso WHS (St Lucia) og Durban, KwaZulu-Natal, Sør-Afrika (2009).

• Hettegribb – til sammen seks stykker, bla på elefantkadaver, alle i Kruger NP, Limpopo/Mpumelanga, Sør-Afrika (2005/2009).

• Lammegribb – en ungfugl i Naini-Tal, Uttar Pradesh, India (2001); og en øverst i Sani Pass, Drakensberg, på grensen mellom Lesotho og Sør-Afrika (2009).

• Åtselgribb – flere i Rajasthan og Uttar Pradesh, India (2001); og på Tenerife (2004) og i Extramadura (2007), Spania.

• Hvitryggribb – flere steder i Sør-Afrika (2005/2009), og Masai Mara GR, Rift Valley, Kenya (2012)

• Bengalgribb – en enslig i delta Ramganga, Corbett NP, Uttar Pradesh, India (2001).

• Indiagribb – omtrent 15 stykk, i hovedsak Ranthambore NP, Rajasthan, India (2001).

• Teraigribb – en enslig, da omtalt som underart "tenuirostris" med tydelig nok lite nebb, Corbett NP, Uttar Pradesh NP (2001).

• Skjellgribb – flere i flukt mellom Narok og Masai Mara GR, Rift Valley, Kenya (2012) (se bilde).

• Himalayagribb – over 20 forskjellige steder i området Naini Tal, Uttar Pradesh, India (2001).

• Gåsegribb – femten i Corbett NP, Uttar Pradesh, India (2001); hundrevis ulike steder i Spania (2001-2007); også i Sharm El-Sheik, Egypt (2010).

• Kappgribb – fem i Blyde Canyon, Mpumelanga, Sør-Afrika, også øverst i Sani Pass, Drakensberg, Lesotho/Sør-Afrika (2009).

• Munkegribb – en i Corbett NP, Uttar Pradesh, India (2001); og inntil ti stykker ulike steder Extramadura, Spania (2007).

• Øregribb – fem stykker ulike steder i Kruger NP, Mpumelanga, Sør-Afrika (2009); også en i Masai Mara GR, Rift Valley, Kenya (2012).

• Hvithodegribb – inntil ti stykker ulike steder i Kruger NP, Mpumelanga, Sør-Afrika (2005/2009).

• Rødhodegribb – en i Ramnagar og en i Corbett NP, Uttar Pradesh, India (2001).

Skjellgribb, sistemann i listen over, mellom Narok og Masai Mara GR, Kenya, 2012

Kenya tur 2012 - oppsummering

Da har vi vært i Kenya - ni fantastiske dager med det meste innlandskenya kan by på. Vi startet med to dager i Masai Mara Game Reserve. Vi kjørte inn fra nordøst, og var ned til Sand River (og krysset grensen til Tanzania) og Mara River, der vi så på passeringsstedene for den store gnu vandringen. Vi fikk sett tre av de store (løve, flodhest, elefant), gepard, sjiraffer og alle de andre vanlige savennefuglene. Og mange fugler!

Struts, Masai Mara Game Reserve, Kenya, februar 2012

Løve, Masai Mara Game Reserve, Kenya, februar 2012

Deretter var vi en dag i Nakurau National Park i Rit Vallay. Denne ligger rundt sodasjøen Nakuru Lake, tidligere kjent for alle flamingoene. Ikke så mange av de nå dessverre, men her ble det neshorn, og en rekke andre flotte fuglearter.

Augurvåk, Lake Nakuru National Park, Kenya, februar 2012

Stumpneshorn (Grass/White Rhino), Lake Nakuru National Park, kenya, februar 2012

Videre gikk turen vestover til Viktoria sjøen. Her bodde vi helt nede ved vannet på et sted som heter Kiboko Bay, og nøyt ferien i hagen med basseng, fugletitting, et kort bybesøk til Kisumu City som lå rett ved og et besøk til Impala Sanctuary, en slags dyrepark med halvville dyr som var reddet fra private "samlinger" eller som var blitt foreldreløse.

Solnedgang over Lake Victoria, Kisumu, Kenya, februar 2012

Rødkinnastrild, Kisumu, Kenya, februar 2012

Så bar det nordover, over ekvator, og til Kakamega Forest, den eneste resten av regnskog i Øst-Afrika, tidligere koblet sammen med den store sentralafrikanske regnskogen. Her bodde vi ved et misjonshvilehjem, midt inne i skogen. En fantastisk herlig plett, med apekatter og nye fuglearter rundt oss hele tiden.



Luyha stammen spiller og synger for oss, Rondo Retreat Center,
 Kakamega Forest Reserve, Kenya, februar 2012

Ida, Lene og Marte (mine døtre), 2900 moh, ekvator, Rift Valley higlands, Kenya, februar 2012

Vi avsluttet turen med to dager ved Naivasha sjøen i Rift Valley. Dette er en ferskvannsjø, så fugle- og dyrelivet er helt annerledes enn ved sodasjøene. Vannstanden i sjøen hadde steget seks meter på fire måneder etter den kraftige regntiden i november! Det ble igjen nærkontakt med flodhester i hagen, og på båttur på sjøen. Og mange flotte fuglebilder.

Gulnebbstork, Lake Naivasha, Kenya, februar 2012

Flodørn, Lake Naivasha, Kenya, februar 2012

Hele familien har fått et minne for livet. Alt gikk bra, og vi var veldig fornøyd med vår lokale reisearrangør, som også stilte med to svært habile og trygge sjåfører.

Flere bilder fra Lake Nakuru NP:
http://fugletur.blogspot.no/p/afrika-kenya-lake-nakuru-national-park.html

Mer om Masai Mara NGR:
http://fugletur.blogspot.no/2015/01/maasai-mara-klassisk-savanne-safari-i.html

Blåmeis - en liten hissigpropp!

Blåmeis er en av våre aller minste fugler. Den kan minne litt om kjøttmeis for de uerfarne, men den har tydelig blå hette, og også oversiden gir et mer blått en grønt inntrykk. Selv om den er veldig liten, er den kjent som spesielt hissig. Alle ringmerkere kan fortelle om hvordan blåmeisene hakker og biter i fingrene mens den holdes i hånden, en situasjon der de aller fleste andre fugler er helt rolige.

En nydelig krabat, Sande, 2015

Blåmeis er en fugl som i større grad en kjøttmeis er knyttet til lavlandet og Sør-Norge med Trøndelag. Men den sprer seg oppover og nordover med klimaendringene. Samtidig kan den delvis betraktes som en trekkfugl - eller i alle fall en streiffugl. Når høsten kommer så blir blåmeisene rastløse, og trekker til områder med sikker tilgang til mat. I de fleste tilfeller betyr dette sørover og nedover til kysten, men også delvis ut av landet via Sør-Sverige og til kontinentet.

Men som mange kjenner til, blåmeisen er en svært trofast gjest på fugleforingsplasser gjennom vinteren. Da er den spesielt glad i meiseboller, men også solsikkefrø og en rekke andre varianter går ned. Om sommeren er den i stor grad en insekteter, og fugleungene fores opp på små insekter som for eksempel bjørkeåmer, mygg og fluer. Det er lett og få blåmeis i fuglekasser, men for at de skal føle seg trygge skal helst hullet være spesielt lite (28-29 mm). Les mer om fuglekasser her.

Blåmeis, mange tydelig blå partier, foringsplass Sande, mars 2011

Blåmeis har samme drakt året rundt, og det er relativt liten forskjell på han og hunn. Hannen er litt skarpere i fargene og kan virke litt større kanskje, men du må se begge kjønnene samtidig for egentlig å si forskjell og være sikker. Spesielle kjennetegn er nesten helt gult bryst (mangler svart stripe til kjøttmeis), blå hette med bord, og veldig liten.

Andre norske navn på blåmeis som jeg har funnet er: blaatita og askmeis (knyttet til treslaget ask?). Dette forteller en del om at dette er en varmekjær art, og hadde en mye mindre utbredelse for femti og hundre år siden.

Blåmeis, om høsten, Sande, oktober 2014

Blåmeisen er ikke så godt kjent og/eller populær som kjøttmeisen. Det kan jeg godt se her på fugletur bloggen, der blåmeisen bare har 1/8 så mange tilfeldige besøk som kjøttmeis her på mine sider. En utrolig forskjell i forhold til utbredelse og "vanlighet" synes nå jeg.

Du kan lese mer om (og finne en rekke bilder av) blåmeis hos NOF/Birdlife.no: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/?taxon_id=10603

Fugletur til Sør-Afrika I (2005)

Dette var en milepels tur! Første gang vi reiste på langtur alene, med all planlegging gjort hjemmefra via internett/epost. Programmet var ambisøst, man vet jo aldri om en kommer tilbake til et land så langt unna igjen. I hovedsak foregikk turen som følger.

Fly fra Oslo via London til Johannesburg. Vi ankom uten bagasje, men kikkertene og kamera var heldigvis i håndbagasjen. Derfra ble det to-tre dager på "highveld" og "bushveld" områdene nordover mot Polokwane. Dette er rett og slett en sjokkoplevelse som norsk fugletitter uten erfaring fra Afrika. Det myldrer med småfuglarter! Det er vanskelig å få oversikt, kjenne igjen navn og huske observasjonene. Skal du samme vei forbered deg godt. Studere siste del av fugleboka, og noter nøye underveis.

Vi fant fort ut at boligstandarden var høy. Dette skjønte vi kom til å bli en flott tur! Etter disse dagene på det afrikanske høylandet, kjørte vi ned "escarpmenten" gjennom en tåkeregnskog med sine egne unike naturopplevelser. Dette er en sterkt truet naturtype i Afrika og Sør-Afrika, og fugleartene er på samme måte helt unikt knyttet til dette landskapet.

Så bar det inn i Kruger National Park. Et fantastisk sted, store arelaer, mye dur og fugler, og akkurat passe standard på overnattingen. Her fikk vi se mange store pattedyr, slik som elefant, løve, vannbøffler, neshorn (men ikke leopard...), hyene, vortesvin, giraffe, sebra, en rekke gaselle- og antilopearter osv. Og nesten 200 fuglearter, inklusive gribber, ørner, hornravner, ugler, storker og hegrer, riksesnipe og tykknebbgjøk for å nevne noen.

Etter Kruger bar det tilbake til Johannesburg og en to-timers flytur til Cape Town. Herfra gikk turen rett mot nordøst, til Karoo området, et nesten ørkenlignende område som dekker mye av det indre sørvest av Sør-Afrika. Her bodde vi i flotte omgivelser igjen, og fugleartene ble nokså spesielle, en del av dem finnes bare i dette området (endemer).

Så ble det to dager med utangspunkt fra den gamle engelske marinebyen Simonstown ute på kapphalvøya. En dag i områdene rundt Cape Town, og en dag på båttur. Og den ble ikke som planlagt. Vi kjørte i fire timer utover (sørover) fra Kapp det Gode Håp i 3-4 meters høye bølger i en altfor liten båt. Vi spiste så kraftige sjøsykepiller at vi knapt var våkne, men det gjorde ikke guiden, han lå rett ut i sju timer. Syv nye fuglarter - de var nok ikke verdt det, hverken i kroner, "status" eller tid. Men vi har værdt der.

Til slutt tok vi tre fridager i Cape Town sammen med et vennepar fra Norge vi møtte her. Og det ble blandt annet besøk til Robben Island der vi fikk sett på forholdene Nelson Mandela levde under i flere tiår. Og så hjem - med en sterkt følelse av at Sør-Afrika har mye mer å by på. Et fantastisk vilt og vakkert land. Nedenfor er noen blder fra turen.'

Hlanganani Gate, Kruger National Park, Sør-Afrika, november 2005

Rødmaskehornravn, Kruger National Park, Sør-Afrika, november 2005

Min kone Wenche Helene og forfatter, Olifants Camp, Kruger National Park.

Vår første løve! Langs Sabi River, Kruger National Park, Sør-Afrika, 2005.

Klagedue, på foring i skumringen (blitslys), Letaba Camp, Kruger National Park

Kafferbøffel, Syncerus caffer

Gråhegre, hvitpelikan og gulnebbstork, øst for Lower Sabie Camp

Kapp det gode håp! Fra sørsiden, Atlanterhavet til venstre, Indiske Hav til høgre!

Kappingvin juv., Spheniscus demersus, Robben Island, Cape Town.

Ny kikkert - en solid investering

Jeg har skrevet om kikkert her på Fugletur Blogg en gang tidligere, mer som en enkel guide for deg som vurderer å kjøpe ny kikkert. Les mer om dette her

Selv har jeg i nesten elleve år hatt en Kite Pallas 10x40 til daglig bruk, de siste seks årene slengende i arbeidssekken min, i bilen eller en annen veske - alltid med! Dette har den begynt å bære litt preg av, selv om optikken holder bra. Og tenk på alt jeg har sett og opplevd gjennom den kikkerten. Fra min første store utenlandstur til India i 2001 (referat/bilder kommer senere), til årest tre ukers tur til Vietnam. Listen over spennende pattedyr og fugler er lang, men minnene er jo bare i hodet mitt - kikkerten er tom... :-)

Som en skjønner leder dette frem til at jeg har kjøpt meg ny kikkert. Og jeg har gått opp en del klasser, først og fremst i pris, men selvsagt også i optikk. Valget falt på toppmodellene til Swarowski. Jeg har teleskop fra samme produsent som jeg er ekstremt godt fornøyd med, i tillegg til at disse kikkertene har fått et godt rykte i fuglemiljøene for utsøkt kvalitet.

Men rådene om hvilken modell en skulle velge var mange. I hovedsak de eksisterende 8,5x42 og 10x42, men nye modeller har kommet til som 10x50 og 12x50. Alle modellene føres av Natur og Fritid og kan sees her. Jeg var så heldig å få prøve tre av disse modellene, for å sammenligne de med min eksisterende Kite Pallas - og ikke minst for å sammenligne de med hverandre.

For å ta det første først, i forhold til Kite Pallas var det ekstrem forskjell på skarphet i kantsonene, det vil si det var nesten bare sentrum av kikkerten som oppleves som skarp etter den opplevelsen! Men å velge mellom dem var vanskeligere. Prismessig er de så likt priset - at det i praksis ikke påvirket valget. Når en bruker så mye penger på en kikkert skal ikke den siste tusenlappen avgjøre. Kort oppsummering av opplevelsen:

• 8,5x42 er den klart letteste av kikkertene noe som opplagt er av betydning. Men siden forstørrelsen rett og slett var dårligere enn den kikkerten jeg hadde fra før føltes dette ikke riktig.
• 10x42 er i praksis samme kikkert som jeg har hatt - og vært veldig fornøyd med. Den hadde omtrent samme størrelse og tyngde også - og helt klart anbefalt av selgerene.
• 10x50 var rett og slett større og tyngre. Økt lysfølsomhet fristet veldig, siden jeg er glad i skog (og regnskog), områder ofte litt mørke.

Det ble 10x50 ut fra tre hovedforhold. Med ny kikkert fikk jeg en teknisk bedre kikkert (økt lysfølsomhet). Jeg bruker kikkert relativt ofte i terreng som ikke egner seg for teleskop (mange fugletittere står standby sammen med sitt teleskop, finner fuglene, og zoomer de så inn i teleskop og/eller kamera). Og jeg er sterk nok til å bære og bruke denne kikkerten i mange år til.

Swarowski EL 10 x 50

Erfaringene så langt? Kjemepfornøyd, men det er da også årstiden der lysfølsomheten blir ekstra utslagsgivende. Og snart skal den på fugletur til Kenya!

Om mangel på villmark i Norge - hva skjedde?

Dette er ikke et innlegg om fugler eller fugletur. Denne gangen må jeg få ut en dyp frustrasjon om at vi ikke tar vare på naturen i Norge - ikke engang prøver på det!

Joda, vi er flinke på vestlandsfjorder, fjell og vidde og annen natur som egner seg for prospektkort og turistbilder tatt med mobiltelefon. Vi later også som om vi driver med skogvern, og setter av noen små partier for å ta vare på en mosedott eller et storfugl område. Men dessverre er det hele styrt av pengemakta, og siden vi snakker om utmark - så er det noen få som her har klart å ta styringen. Hverken flertallet i befolkningen eller naturforvaltningen kommer forbi sterke bondeorganisasjoner eller tilsvarende sterke jegerorganisasjoner.

For i Norge har vi ikke en eneste villmark av noen størrelse som er fredet. Fredet for jakt! Fredet fordi vi skal ta vare på den ekte naturen slik den var. Med et komplett økosystem ivaretatt så langt som mulig. En nasjonalpark der rådyr og elgstammene reguleres i takt med naturen av våre naturlige rovdyr. En nasjonalpark uten sau - eller andre tamdyr.

En nasjonalpark lik de i Afrika!

Hvordan er det mulig at vi som bor i verdens rikeste land, lytter til argumenter om at vi må bruke hver eneste kvaderatkilometer til sau og jakt. Jeg mener at jakt tilfører minimalt med matressurser (ville dyr kan ikke fø mange verdensborgere uansett forvaltning), og at noen områder uten sau må vi kunne ta oss råd til. Den maten kan faktisk produseres på andre arealer om forholdene legges til rette for det.

Så lett er det ikke i Afrika. Likevel foretar de tøffe prioriteringer. I tro på at dette er nødvendig over tid.

I Kenya er det totalforbud mot jakt. I hele landet. Hele året! I Kenya REETABLERER de store områder som nasjonalparker for å gjenopprette naturbalansen, inklusive rovdyrene... De er 30 millioner mennesker på 600 000 kvkm - ikke spesielt god plass! Slike eksempler finnes fra hele Afrika. Og hva skulle vel sjokkere oss mer om elefant, neshorn og løve ble utryddet om femti år. Det er jo utenkelig - ikke sant?

Nei det er ikke det. Det krever tøffe prioriteringer, slik som nedskyting (drap) av ulovlig jegere på jakt etter elfenben og neshorn, omplassering av folkegrupper, flytting av vei- og jernabanetrasseer osv. Alle tiltak som er helt UTENKELIG i Norge. Hvem skulle aksptere at alle øst for Glomma måtte flytte, veier stenges og områdes settes til side for ulv, bjørn, gaupe - og alle de andre pattedyrene, fuglene og mosene som ville kunne klare å etablere en levedyktig stamme sammen med tilsvarende områder i Sverige i hundrevis av år.

Jeg kommer dessverre ikke til å oppleve dette i min tid. Altså er det trolig for sent. Snart.

Jeg får kose meg med oppmuntrende historier fra Sverige, Finland og Afrika.

Stumpneshorn, Krüger Nasjonalpark, Sør-Afrika, september 2009.

Kongeørn i Bærumsmarka

Nå er det jo rett og slett bare høst. En mild og fin høst, ikke noe snø ennå for de fleste, men lite fugleliv egentlig. De fleste trekkfuglene har reist, og de andre virker som om de gjemmer seg.

Årstiden synes jeg egner seg best for skogsturer. Vi har en rekke arter som holder til i skogen hele året, og som derfor gir en god følelse av liv rundt deg. I tillegg kommer det til en del trekkfugler nordfra, som gjerne stopper opp om det er igjen bær i skogen utover høsten.

Selv har jeg hatt utrolig mange slike høstturer i Bærumsmarka og Krokskogen opp gjennom årene. Og mye spennende har dukket opp. Til ekstra motivasjon for å komme seg ut i skogen disse korte høstdagene, har jeg her tenkt å fortelle om et svært overraskende møte med kongeørn!

Denen dagen startet vi fra parkeringsplassen ovenfor Burud, og fortsatte innover til Burudvannet. Ved nordenden av dette passerer vi Haugen gård, og der stiger veien og blir av dårligere kvalitet. Vi fortsatte videre der den snur mot sørøst/Haslumseter, og nådde akkurat snuplassen øverst i lia da vi hørte en ravn rope iltert.
Det er ikke helt uvanlig å få se unge kongeørner over østlandet utover høsten og vinteren, da de fleste ungfuglene trekker ut av hekkeområdene. Disse er lette å kjenne igjen, da de i tillegg til å være store, har tydelige hvite tegninger i vingene. Men denne høstdagen ble jeg så overrasket at jeg ikke var sikker på hva jeg så. Ingen hvite felter i vingene.

Voksne kongeørner er tilsvarende sjeldne på Øslandet som ungfugler er "vanlige", og defor ble jeg rett og slett usikker da jeg hørte ravnen som skrek over meg, og jagde en stor jevnt sjokoladebrun ørn! Utrolig nok var dette min første tur ute med nytt kamera, med en enkel 70-200mm som skulle testes ut. Det kom fort frem, og selv uten trening klarte jeg å få noen bilder av fuglene over oss, da de var nærme nok til at jeg fant dem i okularet slik at auto-fokusen virket!

Nedenfor er et par av bildene, ikke noe spesielt gode, men forhåpentligvis til inspirasjon om å komme seg ut på tur også på senhøsten. Og husk ta med kamera i tillegg til kikkerten!

Voksen kongeørn og ravn, Bærumsmarka november 2008.

Ravnen er helt nedpå ryggen til kongeørna, Bærumsmarka november 2008.

På fugletur til Lista (2)

Da er jeg på Lista igjen, denne gangen på styremøter/møter i Natur og Fritid og NOF.

Vi bor på Lista flystasjon. Her har det blitt et variert tilbud på overnatting til ulike priser og det er kort avstand til Lista Fyr og alle andre spennende fuglelokaliteter. Her er mer informasjon: http://www.lista-flypark.no/

Været er høstlig men mildt. Natt til i går var det gode forhold, og vi fikk hilse på både perleugle og spurveugle som var fanget på Lista fuglestasjon. Og de har fått en fantastisk ny database, som gjør at du kan gå inn å se på ringmerkingen slik den foregår (oppdateres hvert 10. minutt!): http://www.listafuglestasjon.no/default.asp?pxside=merkedata

Nedenfor er det et bilde av den aktuelle perleugla:

Perleugle, ringmerket på Lista Fuglestasjon, oktober 2011

Ellers var det litt begrenset med variasjon i fuglelivet, men du hverden - det er fugler over alt! Og hvor ellers er det det hele året, også sent i oktober. Og det ble flotte observasjoner av vandrefalk, havsuler, krykkje, alkekonge, jordugle osv. På kun noen få timer i ute!

Møtene har gått med til spennende strategimøter rundt det å utvikle Lista til et "nasjonalt kompetansesenter for fugl". Møter der kommersielle, offisielle og organisasjonene har møttest: Natur og Fritid, Farsund Kommune, NOF, Lista Flypark, Lista Fuglestasjon mfl.

Og selvfølgelig har vi vært i butikken og handlet: http://www.naturogfritid.no/

Tidligere artikkel om Lista: http://fugletur.blogspot.com/2011/01/pa-fugletur-til-lista.html

På fugletur til: Vestfold

Vestfold har en rekke perler for fuglekikkere som ønsker å ta seg en fugletur! I denne omgang tenkte jeg i første rekke å dekke våtmarksområdene som finnes nedover, selv om Vestfold også har mange gode innlands-lokaliteter.

Sandebukta og Gyltesø
Dette er lokaliteter i Sande Kommune, rett sør for Drammen. Sandebukat er lettest å se til fra gamle E18 sør for Sande sentrum, men det krever et godt teleskop. Gyltesø finner du på veien mot Svelvik, og er grunnene på begge sider av moloen som danner veien ut til Bjerkøya. Områdene har et rikt fugleliv, og det aller beste med stedene er nærhet for alle som bor Oslo - Drammens området.

Områdene helt vest i Sandebukta: Gyltesø V - Buane med store mudderflater ved lavvann, juni 2009

Borrevann
Borrevann er en ferskvannslokalitet. Jeg tar den med her fordi enhver tur nedover i Vestfold bør Borrevannet vurderes som en stopp på veien. Fugletårnet ligger sør i vannet, og dette når du ved å parkere på Borre Golfklubb, og gå rundt denne på anviste stier. Området har både unike biotoper og et unikt fugleliv. Spesielt i sommernatten med 10-15 nattergaler og andre nattsangere er området helt trolsk!

Ilene og Prestrødkilen
Dette er to store våtmarksområder, på hver sin side av Tønsberg sentrum. Begge har fugletårn. Begge har et rikt fugleliv, og har til stadighet besøk av regelrett sjeldenheter - som i tillegg gjerne slår seg til ro i området noen uker. Bil er fortsatt enkleste fremkomstmiddel, men tog/buss til Tønsberg, så er i alle fall kilen innenfor gangavstand, og det blir ingen dyr taxitur til Ilene heller (på veien ut av byen mot Sem).

Sivspurv, i sivskogen Presterødkilen vest, juni 2011

Klåstadkilen
Nytt praktfull naturområde, som ligger svært landlig og idyllisk til. Her er det ikke bare våtmarksfugler å se, men både vanlige og sjeldne arter knyttet til kulturlandskapet er vanlig. Området er stort, og skal du få med deg alle viker og knauser går det for en hel dag her, i alle fall på våren og forsommeren. Og da bør en ikke gi seg før midnatt (tidligst), da området har nattsangere og andre nattaktive fugler og dyr. Området ligger i Tjølling nord i Larvik kommune, ta en titt på kartet for å være sikker på å finne frem.


Parti fra Klåstadkilen østre område, juni 2011

Mølen
Mølen er for mange perlen i Vestfolnaturen. Her utenfor Helgeroa og Nevlungshavn, møter vi rullesteinene, kulturlandskap, strender, lave busk. og krattområder, og havet i skjønn forening! Området er nok best kjent som trekklokalitet, både vår og høst. Men kan også skilte med årlige hekkinger av hauksanger, og generelt en svært stor artsrikdom. En tur til Mølen gir alltid resultater i form av en "overraskelse" - selv om det da er å regne som normalt at noe spesielt dukker opp!

Sandlo og Steinvender, i tang og tare ytterst på Mølen, September 2011

Stokkand - og om andrikkens eklipsedrakt

Stokkand er en kjent andefugl for de aller fleste. Utbredt over hele landet, både i ferskvann og saltvann, langt inne i skogen såvel som i byparker. Om enn litt mindre vanlig i fjellet og langt mot nord, er den rett og slett vår vanligste andeart. I tillegg er stokkand å treffe på over det meste av resten av verden, både som ville og tamme bestander.

Stokkand er i tillegg en fugl som overvintrer, i praksis alle steder som har åpent stille og grunt vann. stokkand er en såkalt gressand, og livnærer seg i stor grad på planter, spesielt bunnplanter i ferskvann. Og den dykker ikke som en del andre ender, men gresser på bunnen, med baken stikkende godt opp av vannet. Den vipper i vannet som en bøye.

Stokkand, hann, hvitt/blått på siden er det såkalte "vingespeilet", Sandvika, januar 2011

Stokkand paret har ulik drakt, dvs hann og hunn er veldig forskjellige. Hannfuglen er lett gjenkjennelig med et flott fargespill i grønt, blått, hvitt, sølv og svart, og kan nesten ikke forveksles med noen annen art (unntatt skjeand kanskje om du ikke har så mye erfaring - se i fugleboka, de er egentlig ikke like i det hele tatt). Hunnen er helt annerledes, brun/gyllen spettede over hele kroppen, kun med det hvite og blå vingespeilet som også hannen har. Så bortsett fra vingespeilet (og størrelsen) er stokkandhunnen lik mange andre hunnender.

Stakkand, hunn, vingespeilet kan så vidt anes, Sandvika, mai 2011

Og som om ikke det var nok, så har andefuglene noe som kalles eklipsedrakt. Det er hannfuglene som i en tre-fire måneders periode bytter utseende totalt to ganger, først til en drakt som er lik hunnens, så tilbake til den såkalte praktdrakten! og da er det bare fargen på nebbet som skiller hann (gultgrønt) og hunnfuglene (brunt/orange). Denne perioden er typisk fra hunnen legger seg på reiret (i løpet av juni) og frem til september - oktober. Det er altså ingen vinterdrakt.

Stokkand, hann, i eklipse-drakt! Legg merke til det gule nebbet, og også hodefarge og overside.
Strømstad, Sverige, juli 2015

I denne perioden (juli-september) er det slett ikke lett å identifisere ender. Alle arter har eklipsedrakt, og hunner og hanner av ulike arter kan være vanskelig å skjelne fra hverandre. Hovedtipset denne gangen får være å komme seg ut å studere litt på dette, og da gjelder det å se på vingespeilet for å identifisere arten, og kanskje klarer du å skille hunn fra hann også med litt trening!

Av andre lokale navn har jeg funnet "blåhals" og "åkerand". Noen som kjenner til noen andre?

Mer om stokkand, inklusive en masse bilder (se flikene på toppen), finner du på sidene til birdlife.no: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/?taxon_id=3503

Og så en samling norske og utenlandske navn på stokkand:

NAVN:
Norsk:       Stokkand (blåhals, åkerand)
Latin:         Anas platyrhynchos
Engelsk:     Mallard (Greenhead)
Svensk:      Gräsand
Dansk:       Graaand
Spansk:      Anade Azulón
Tysk:          Stockente
Fransk:       Canard colvert
Samisk:      

Stokkand familie, Gulskogen, Drammen, juni 2015

Stokkand hann steller med fjærene, Østensjøvannet, Oslo, mars 2015