onsdag 16. september 2015

Mye mat i skogen - da blir det mye fugl utover høsten!

Endelig ser det ut til å bli en "flott" høst her på Østlandet i alle fall for alle som går i skogen og lytter til fugler utover høsten. For det er slik at med mye mat i skogen, så er det mye fugler. Det er ikke høstregn og de første kuldegradene som gjør skogene stille, det er mangel på mat.

Sidensvans i krossved i desember, Sande 2011

I år er det for første gang på flere år et godt kongleår for gran. Med ferske grankongler som nå modnes over alt kommer det liv til skogen. Spesielt er det en rekke finkefugler som setter pris på dette, og de har alle tydelige lokkelyder der de farer fra gran til gran, eller flyr over på jakt etter enda bedre kongletrær.

Eksempler på arter mellom grankonglene er grankorsnebb, flaggspett og dompap.
Snart modne grankongler,  i 2014 var det ikke en eneste en! Sandvika, september 2015

Så er det all frukten. Fra lyngbær som blåbær, til busker og kratt: bringebær, rødhyll, og videre til trær, som rognebær og krossved. Dette er mat for alle trostene våre, duene og enkelte sangere (bla munk), såvel som arter fra nord som sidensvans og konglebit.

Rognebær, populære godsaker, masse bær overalt på Østlandet i år, Lillehammer, 2015

De fleste av disse artene følger maten. Er det lite kongler og rognebær trekker fuglene tidligere, og de som kommer nordfra drar bare rett forbi. I år blir det annerledes, masse fugler i skogen helt frem til jul!

Krossved, giftige for oss, delikatesse for fugler, Sande 2015

fredag 4. september 2015

Sommerfugler

Her er noen relativt tilfeldig utvalgte sommerfugler, fine skapninger som er temmelig lette å fotografere i august. Mange er tatt på en og samme sommerfuglbusk, en prydbusk som virkelig lever opp til navnet sitt.

Admiral, Vanessa atalanta, Sande, 2015 (Red Admiral)

Niobeperlemorvinge, hann, Argynnis niobe, Sande, 2015 (Niobe Fritillary)

Neslesommerfugl, Aglais urticae, Sande, 2015 (Small Tortoiseshell)

Keiserkåpe, hann, Argynnis paphia, Hurum, 2015 (Silver-washed Fritillary)

Sydlig ringvinge, hunn,  Lasiommata megera, Sande, 2014 (Wall Brown)

Dagpåfugløye, Inachis io, Sande, 2015 (European Peacock)

Sitronsommerfugl, hann, Gonepteryx rhamni, Hurum, 2015 (Common Brimstone)

Liten kålsommerfugl, hann, Pieris rapae, Sande, 2015 (Small White)

Tistelsommerfugl, Cynthia cardui, Sande, 2015 (Painted Lady / Cosmopolitan)

tirsdag 1. september 2015

Knoppsvane - den aller største!

Knoppsvane har en biologisk rekord å by på, noe som er relativt sjeldent i norsk natur. Den er (en av) verdens tyngste fugler som kan fly! En rekord den deler (eller krangler) med arabertrappe og koritrappe om. Alle tre artene kan bli over 15 kg - og flyr som bare det!

Knoppsvane er rett og slett en staselig fugl, som de aller fleste er veldig glade i. Et syn for øye! Riktignok kan de virke litt truende når de går mot små barn på en strand, hvesende, men få har blitt angrepet. Når det er sagt, er de store hannfuglene veldig opptatt av territoriene sine, og liker ikke å bli utfordret. Det er ikke få ganger den jager unna ungfugler i løpet av en sommer om det er noen i nærheten. Egentlig er det bare da den tar til vingene! Hannfuglene kjennes lettest igjen fra de er ganske unge på den svarte "knoppen" i pannen.

Knoppsvane, hann, markerer territoriet med hevede vinger, Kristiansand, 2003
Knoppsvane er en relativt ny fugl i vår fauna. I Løvenskjolds verk fra 1946 vises det til tre funn i Norge, alle på 1800-tallet!! I Fuglene i farger fra 1962 vises det til ville fugler i Fredrikstad området. Jeg husker tilbake til 1970-tallet, da var knoppsvane noe en fikk se i dammen ved Gjennestad langs gamle E18 gjennom Vestfold (trolig tamfugl). Utover 1980-tallet ble den stadig mer vanlig langs kysten på sør-østlandet. Og i dag er det rett og slett flere svaner enn det er gode hekketerritorier, noe som har ført til at den har trukket inn i ferskvanns-lokaliteter der flom, rovdyr, hunder og annet kan gjøre hekkingen vanskelig. Dog skal rev og hunder være tøffe for å ta knoppsvane-egg, en voksen svane trekker seg ikke så lett!

En voksen hann på trolig over 12 kg kommer inn for landing, ett mektig skue, Sandvika, 2014
Knoppsvane trekker unna frost og is, men overvintrer så nærme som mulig, og det betyr at i milde vintre holder den seg langs kysten i sørlige strøk. Den er på plass så fort isen har gått.

Reiret er en stor "såte" som legges på bakken, gjerne på en liten øy eller i våtmarker, som holder mennesker, hund og rev unna. Unger som klekkes sent, kan slite med å bli flyvedyktige før isen kommer, så dette er nok en absolutt grense for utbredelsen.


NAVN:
Norsk:       Knoppsvane (svane, tamsvane, 
Latin:         Cygnus olor
Engelsk:     Mute Swan
Svensk:      Knølsvane
Dansk:       Knopsvane
Spansk:      Cisne Vulgar
Tysk:          Höckerschwan
Fransk:       Cygne tuberculé
Samisk:      


En årsgammel knoppsvane, fortsatt med brunlige fjær, og uten noe rødfarge i nebbet. Kristiansand, 2004

Les mer om knoppsvane her, inklusive et utbredelseskart fra tidlig på 90-tallet:
http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/index.php?taxon_id=3422


lørdag 29. august 2015

Cat Tien National Park - sist rest ...

Cat Tien National Park er siste rest av lavlands-regnskog i sørlige Vietnam. Vi var så heldige å fly over området to uker etter besøket vårt, og da fikk vi virkelig bekreftet at dette er siste rest med grønt i et hav med mennesker, bygninger og landbruk.

Parken er under stort press og det er mange konflikter. Mest berømt er nok at det absolutte siste javanesehornet på fastlandet i Sør-Øst Asia ble skutt og altså UTRYDDET her høsten 2010. En egen underart borte for alltid (nei, det finnes ikke i dyreparker!). Antatt skutt av sine egne vakter, underbetalte soldater.

Dette skjedde altså kun fem måneder før vi var der. Og minnene om denne skatten var overalt, souvenirer, t-skjorter, bilder. En trist historie. Men den stopper ikke der, hvert år rapporteres det om over 100 væpnede konflikter med lokalbefolkningen som prøver å forsyne seg av dette matfatet, som fortsatt har hjortedyr, svin, fasaner og annen populær "bushmat" i overflod i forhold til omgivelsene.

Ankomsten til Cat Tien NP, fra mennesker og trafikk, til villmarkens ro, på to minutter, Vietnam 2011.
Videre ble vi vitne til at filmindustrien får lov til å utnytte parken. Her ble det skutt scener med brann og søppel, eneste stedet man finner igjen omgivelser som ligner på de under Vietnamkrigen, som raste i området for 50 år siden. Det var denne krigen som i hovedsak ødela regnskogene i Vietnam, da amerikanerne brukte kjemiske midler for å avløve/drepe trærne, slik at geriljasoldatene (Vietcong) ikke kunne gjemme seg bort.

Her står vi foran Vietnams største tre, i regnskogen i Cat Tien, Vietnam 2011.
Nok om de negative sidene, dette er et fantastisk sted! Helt fra den unike inngangen over elva, til selve leirområdet (selv om forholdene var enkle), til de lange gåturene langt inn i regnskogen, og til eldre folkegrupper som levde i randsonene på tradisjonelt vis.

Hvitskulderbrednebb, vanskelig å få bilde av i den tette skogen, Cat Tien, Vietnam 2011
For oss var dette i hovedsak et besøk for å se på fugler. Og takket være en god guide fikk vi sett og opplevd mye. Alene hadde det vært veldig vanskelig å få noe ut av besøket. Mest fikk vi se når vi gikk på de få veiene som var der, og andre åpninger i skogen. Området ved Cocodile Lake hadde åpne områder og utrolig varme, inne i skogen var klimaet i tørketiden veldig behagelig.

Crocodile Lake, en åpning i den tette regnskogen, og med krokodiller! Cat Tien, Vietnam 2011
Det ble en rekke nye fuglearter. Og nye fuglefamilier (det er ikke så ofte). Høydepunktene var kanskje tre arter brednebber, vår første pitta, og den flotte smaragdpåfuglen og andre fasaner. Så kan en jo gruble litt over alle artene inne i skogen en ikke klarer å se på kun et to-dagers besøk...

Smaragdpåfugl, kun å se i skumringen, en stor og nydelig fugl, Cat Tien NP, Vietnam 2011
Er du i Vietnam vil vi på det sterkeste anbefale å besøke Cat Tien nasjonalpark, der den ligger bare et par timers kjøring nordøst for Saigon (Ho-chi-minh City). Men ta med deg en guide og sjåfør, det er rimelig og sikrer suksess.

Vår guide var fra Wildlife Tours: http://www.vietnamwildtour.com/

Noen flere bilder:
http://fugletur.blogspot.no/p/asia-vietnam-cat-tien-national-park.html

tirsdag 11. august 2015

Ringmerking - hva kan du gjøre?

Det er ikke så lett å bli ringmerker. Grunnet hensyn til fuglene, og krav til sikkerhet i datagrunnlaget (identifikasjon, alder, kjønn) på fanget fugl, kreves det både opplæring og godkjennelse for å være ringmerker.

Når det er sagt, om du har lyst til å bli ringmerker er det beste å komme i kontakt med et miljø i ditt nærmiljø. Disse er ikke så lette og finne, da de ofte står litt på utsiden av de vanlige NOF organisasjonene. Likevel vil jeg anbefale og kontakte nærmeste NOF fylkes- eller lokal-lag, en liste over disse finner du er: http://birdlife.no/organisasjonen/fylkesavdelinger/
Velg her ditt fylke, trykk på foreningslogo eller let litt rundt, blant annet kan fanen "lokallag" være nyttig i noen fylker.

Sildemåke, med svart fargering (og vanlig ring), merket og gjenfunnet i Sandvika, 2015

Men, det morsomme er at det kreves (selvfølgelig) ikke noe opplæring for å finne igjen en ringmerket fugl. Så her kan vi alle gjøre en innsats. I hovedsak finnes det to slag gjenfunn:
  • Døde fugler med vanlig liten ring, som er en stålring som må holdes i hånden (normalt) for å kunne avleses. Levende fugler med slike små ringer avleses normalt kun av ringmerkere med nett.
  • Større fugler som er merket med fargeringer eller store plastringer, begge deler for avlesing via kikkert eller ved hjelp av et bilde
Sistnevnte er morsomt, og spesielt vannfugler merkes med disse større ringene: svaner, gjess, måker og vadefugler. Men også hauker, steinvender og linerler. Les mer om dette her:

Og så kan du registrere deg på denne siden og legge inn dine gjenfunn, gjerne med et bilde for å sikre god dokumentasjon. Og så fort du legger inn et gjenfunn får du følge denne fuglen på disse web-sidene. Og det er i seg selv veldig morsomt og spennende!

Gråmåke, gjenfunnet i Moss, med en tre års veldokumentert historie (se under), Moss, 2015

Her er et eksempel fra ringmerking.no som altså gjelder gråmåken over:


Ikke flyttet seg så mye - det blir mer spennende og følge sildemåka, men den er nylig merket.

Til slutt, finner du en død fugl med bare metallring, klipp den av og noter så mye du kan rundt gjenfunnet. Se mer om dette her, og last eventuelt ned skjema også her:
http://www.museumstavanger.no/museene/stavanger-museum/ringmerkingssentralen/

mandag 3. august 2015

Gråmåke - vår vanligste måke

Måkene er ikke så veldig populære fuglearter dessverre. De er veldig viktige arter i faunaen, og også vesentlige i opprydding etter oss mennesker. Gråmåke er en av de vanligste måke-artene de fleste steder i landet, og den er også en av to arter som er er å se hele året, det vil si at den er å treffe alle årstider og å se i alle aldersklasser. Riktignok trekker en del fugler sørover, men de erstattes gjerne med fugler som kommer enda lengre nordøstfra.

Og jeg synes gråmåken er både elegant og vakker i sitt rette element, glitrende hvit med sølvgrå vinger, knallgult nebb med den røde prikken, og rosa føtter. Og stor! Den kan ikke forveksles med noen annen art i Norge i voksen-drakt!

Gråmåke er i første rekke en fugl som en forbinder med kyst-nære områder fra Svinesund til Kirkenes, selv om den også finnes på enkelte innlands lokaliteter. I tillegg til at den da er blitt vanlig i de fleste byene langs kysten, inklusive Oslo.

Ett par voksne gråmåker, slik vi er vant til å se de om sommeren, Aalborg, Danmark, 2015

Alle måker har kryptiske gråbrune drakter det/de første leveårene, og da er det svært vanskelig å skille de fra hverandre (se bilder nedenfor). Vinterdrakten til de voksne er lik sommerdrakt, men det blir en del grå striper på hodet. Hann og hunn er like i farge og størrelse.

Måker har fått mye negativ oppmerksomhet, kanskje først og fremst grunnet støy (måkeskrik fra 03:30 en sommermorgen), men også for å være så frekke at de rapper mat ut av hendene på folk. Det er en utfordring at måkene i større og større grad baserer seg på overskudd fra menneskets husholdning, samtidig som vi skal huske på at de også er våre åtselryddere og rengjørere! Gråmåkene er gjerne de vanligste i denne rollen, og en ser virkelig hvor store de er når de kommer opp på nabobordet på en uterestaurant.

En voksen gråmåke i "vinterdrakt", kjennetegnet med stripene på hode og hals, Sandvika, Norge, 2014

Måkeskrik er så mangt. Gråmåke har både skrik og rop som må beskrives som grove i lyden. De er gjerne mest lydytrende i sammenheng med mat: finner mat, slåss om mat, jager en annen måke med mat. Og i kurtisen da. Reiret bygges fortrinnsvis på øyer eller i fjellklipper ute i skjærgården, og skulle du komme i nærheten vil du merke det, inntrengere jages unna med morderiske stupdykk!

En gråmåke i sitt fjerde år (4K), og ringmerket, som er i ferd med å få sin voksendrakt, Moss, Norge, 2015

Les mer om gråmåke her:
http://birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/?taxon_id=4642


NAVN:
Norsk:       Gråmåke (blåmåse, sæing, vestlig sæing)
Latin:         Larus argentatus spp. argentatus
Engelsk:     Herring Gull
Svensk:      Gråtrut
Dansk:       Almindelig sølvmaage
Spansk:      Gaviota Argéntea
Tysk:          Silbermöwe
Fransk:       Goéland argenté
Samisk:      


En vel ett år gammel gråmåke (2K), vanskelige drakter å identifisere disse unge måkene, Åsgårdstrand, 2015

Les om flere fuglerarter på bloggen:
http://fugletur.blogspot.no/search/label/Artsomtaler


søndag 26. juli 2015

Trostereir og reir-fotografering

Etter en kald vår og forsommer feilberegnet jeg rett og slett hvor langt utpå sommeren det kan være fugleunger i et reir. Selv om vi var over halvveis i juli, viste det seg at treet jeg skulle hugge ned hadde et godt skjult reir av rødvingetrost gjemt langt nede.

Jeg hogger aldri busker og trær mellom 15. april og 15. juli av frykt for å skade fuglereir. Men nå var jeg og naboen i full gang med å få vekk busker og småtrær som tok fra oss utsikten med en halvmeters vekst hvert år. Og jeg hadde tatt nabotreet, og presset meg inn mellom store bregner og brennesler for å sette motorsagen i denne asken på 5 meter vi ville ha ned. Og i det jeg bøyer meg ned ser jeg reiret. Førti centimeter foran nesa. Med tilsynelatende to-tre helt livløse unger i.

Rødvingetrost (pullus), bare litt du på hodet, blind, Sande, juli 2015

Forlatt og sultet ihjel tenkte jeg. Men så kikket jeg nærmere, og jammen kunne jeg se at den minste slet med å ligge helt stille. Jeg trakk meg fort tilbake, og prøvde å dekke til litt der jeg hadde fjernet vegetasjonen tett på reiret. Og ikke lenge etter så jeg at her var det jo stor trafikk av voksne fugler med mat i nebbet.

Så kom fristelsen til å ta bilder snikende. Jeg hadde jo allerede vært VELDIG nære, og ungene var opplagt ikke så store at de spratt ut av reiret. Og så er det jo en vanlig fugl, så det kunne ikke være så farlig? Jeg falt for fristelsen, og snek meg innpå, fikk noen åpninger på 1.5 meters avstand, og knipset i vei. Foreldrene var i nærheten, men varslet ikke, de stolte blindt på kamuflasjen til ungene!
Rødvingetrost, på jakt etter "barnemat", bare 8 meter fra reiret, Sande, juli 2015

Så ned igjen på hytta uken etter, var ungene der fortsatt? Jeg så fort at foreldrene fortsatt var aktive. Hva med noen bilder til? Jeg visste at nå er det stor fare for at ungene hopper ut av reiret om jeg kommer for nærme. Likevel, fristelsen ble for stor, nok en gang på 1.5 meters avstand (minste fokus-avstand for min 300mm zoom). Nå varslet foreldrene intenst. Ungene lå lavt og helt i ro.

Så dette gikk bra, To dager etterpå forlot ungene reiret, forhåpentligvis på naturlig måte. Men jeg har i ettertid undret over  min egen etikk i forhold til reirbilder. Jeg har alltid holdt meg unna slike bilder, og mener at dette krever ekstrem forsiktighet og god kamuflasje. Jeg tror jeg strakk strikken litt denne gangen fordi jeg på en måte "reddet" dem med å være veldig observang ved første møte.

Rødvingetrostunger, noe med fjærdrakt og åpne øyer, to dager før de fløy ut, Sande, juli 2015

Jeg oppfordrer uansett alle til å være veldig forsiktig med dette. Og avstå totalt om det er store fugler eller sjeldne arter. Men en rødvingetrostunge fortjener jo en like trygg oppvekst som en hubrounge!

God kamuflasje, tele-objektiver og stor grad av forsiktighet er minimum som kreves for at fuglene skal føle seg trygge og/eller at ungene ikke hopper ut av redet for tidlig!

En ting til: Så lenge det er egg i redet kan foreldrene forlate hele reiret ved forstyrrelse, det skal nok mye til med unger i reiret, men det forsvarer ikke uforsiktig fremferd.




fredag 17. juli 2015

En reise gjennom Kruger National Park, Sør-Afrika

Kruger National Park er en av verdens best bevarte nasjonalparker, riktignok under et sterkt regime, der menneskene styrer alt for mye, men størrelsen er altså ikke stor nok til at naturen kan gå sin gang..., selv om den er på over 25 000 kvadrat km med tilhørende private parkutvidelser. Og størrelsen er voldsom, med lave fartsgrenser, masse opplevelser, mange vannhull som skal sjekkes og så videre kan det være vanskelig å nå fra en leir til en annen i løpet av dagen (du har ikke lov til å være utenfor leirene før soloppgang/etter solnedgang).

Vi har hatt to turer til Kruger NP, og planlegger med en tredje. I en slik park blir det ikke bare fugler, de store pattedyrene preger turen på alle måter. Men fuglelivet er bare fantastisk, med over 500 arter! En rekke av de unike for Sør-Afrika, grunnet både parkens størrelse som gir livsrom for store gribber og storker, men også fordi den nordligste delen nærmer seg det tropiske Afrika.

Nyala, ved Pafuri Camp Site, langs Luvuvhu River, 2009
Og begynner vi nord fra, så har vi Punda Maria og Pafuri området med Luvuvhu og Limpopo River. Her er det altså subtropisk følelse, og det er artig å stå i Crooks Corner og kikke inn i både Mozambique og Zimbabwe. Oppover langs Luvuvhu elven finnes enkelte stoppesteder, og her er det ordentlig skog, høy luftfuktighet og varmt. Deilig. Og helt ulikt parken sørover som er ulik type savanne.

Punda Maria leiren er en gammeldags Kruger leir, liten og intim, med et attraktivt vannhull. Et nydelig sted. Varmt og godt. Det var også et spennende sted for en nattlig safari, fortsatt med relativt tett vegetasjon der elefantene kommer brått på og leoparder er innen rekkevidde. Og følg med, her er fugler du bare får sett og ikke lenger sør!

Savannedue, 2005
Shingwedzi leir er den neste på veien sørover. Ikke så spesiell for meg, men en leir med gammeldags atmosfære og med masse dyreliv langs elven. Og kjent for å stå under vann om det blir veldig mye regn!

Nok en dagstur sørover, så rekker man til Mopani leiren. Vi er nå naturligvis i tett mopani terreng (busksavanne), mopani er en tresort som særlig elefantene er glade i. Leiren ligger høyt og fritt til, med store terrasser som har utsikt over et stort vannreservoar: Pioneer Dam. Dette er et godt sted å hvile øynene, men er ikke helt villmark, da normalt lav vannstand avslører tydelig at dette er et magasin. Og her er det bra med vadefugler om du har med teleskop.

 The almost dry riverbed of Letaba River, from the Letaba Camp, with Marabou storks, 2009
Videre nedover kommer vi til Letaba leir, som naturlig nok ligger langs Letaba elven. Dette er også en av våre favorittleirer, og det eneste stedet vi har bodd to ganger! Utsikten over elven og terrenget er fantastisk, og følelsen av villmark er stor da det ikke er gjerde mot elven. Elven består om sommeren i stor grad av sand og har liten vannstand. Det er nesten ikke til å tro at også denne leiren har stått under vann. Leiren inneholder også et elefantmuseum, og her har de samlet de største støttennene og de viktigste historiene. Absolutt verdt et kort besøk. Leiren ligger tett på villmarken, natten er preget av Afrikas lyder: hyener, løver, nattravner og ugler!

Neste store elv er mere kjent, Olifants. Leiren med det samme navnet ligger høyt over elven med god utsikt, men lite (?) dyreliv tett på. Olifants renner inn i Mozambique, og det er mange bra steder langs elven nedover for å se på dyreliv og fugleliv, inklusive bruene over elven. Det er få bruer det er lov å gå ut på, men den ovenfor leiren er et unntak. Absolutt verdt det!

Leopard, sør for Satara leir, 2009
Videre sørover kommer vi opp på det som ligner mest på en åpen gressavanne i Kruger, men selv her er det mye kratt og busker. Området kalles Satara Plains - og midt oppe på denne savannen ligger Satara leiren. En stor og liten lite sjarmerende leir, varm og støvete om sommeren, helt flat, ikke noe sted å få kjenne på et vindpust. Samtidig er området spennende, og siden det er så åpent, i praksis der det er lettest å se de store dyrene, inklusive løve og leoparder (som har få store trær å hvile ut i).

Nå er vi kommet ned til parkens hovedkvarter, Skukuza leir. Her er vi nærme siviliasjonen rett og slett. Mest fasinerende er kanskje den enorme (nedlagte) jernbanebruen utenfor leiren. Denne vitner tydelig om at det å lage store nasjonalparker faktisk kan dreie seg om å ta naturen tilbake!

Hvitpleikaner omringer fisk, gråhegre og gulnebbstork utnytter situasjonen. Mpanamana Dam, south of Sabie, 2005
Vi har ikke vært i "bergene" videre sørvest i parken, men fulgt Sabie elven helt ned til grensen til Mozambique, til Lower Sabie leiren. Nå kjenner vi varmen komme tilbake, her blir det nesten tropisk igjen, og malaria faren øker. Det blir grønnere, og flere fugler men mindre dyr (vanskeligere å se i alle fall). Selve leiren er flott, og restauranten ligger på påler ute i et stort våtmarksdelta (utvidelse av elven).

Fortsetter man helt sør, ender man opp i leiren med navn etter grenseelven: Crocodile leir. Herifra er det bare en bru, og vips så er man i sivilisasjonen. Veldig brått! Men da kommer i alle fall tanken fort om at her vil vi tilbake! Og neste gang blir kanskje november 2017!

Vår første observasjon av løve, langs Sabie, nedenfor Skukuza, 2005.

Det er i ettertiď vanskelig å forstå at vi har hatt to turer i Kruger uten oreentlig kamera, og nesten uten bilder. Det skal vi gjøre noe med på neste tur!

Turen i 2009 var del av en NOF Travel tur til Sør-Afrika der jeg var reiseleder. Les mer om hele turen her:
http://fugletur.blogspot.no/2014/09/fugletur-til-sr-afrika-ii-2009.html

Full rapport med masse fuglebilder finner du her:
http://www.naturogfritid.no/bilder/Artsrapport_NoF_Travel_RSA_2009_web.pdf

søndag 12. juli 2015

Fuglenett - bruk et sikkert nett for frukt og bær

Mange begynner å få økt besøk i hagen med økt modning på frukt og bær. Det er litt irriterende å se trost og meiser angripe frukten før den er moden og klar for høsting. Og selvfølgelig tar de de beste eksemplarene, og ikke de som allerede er bespist eller har falt ned på bakken...

Morelltre under fruktnett / bærnot, Sande 2015
Løsningen kan være å benytte fuglenetting/bærnot! Men vi er jo alle opptatt av å skåne fuglene, ingen ønsker å finne skadede eller døde fugler hengende rundt frukttreet. Så derfor er dette en påminnelse om at det finnes ulike nett, og noen er veldig utsatt for å fange fuglene, andre ikke. I hovedsak gjelder følgende for et trygt nett som fuglene ikke blir sittende fast i:
  • Små masker, slik at fuglene ikke prøver å gå gjennom maskene
  • Stive masker, slik at de står relativt godt imot bevegelser fra en vinge eller et fuglebein
  • Tydelig farget, slik at det er mulig å orientere seg
Det verste er altså noe som ligner fiskegarn!

Blåmeis fanget mellom to nett, selv her ble den ikke sittende fast, og fant etterhvert veien ut, Sande 2015
Så ta hensyn til småfuglene når du redder frukttrærne. Det koster ikke noe mer, det gjelder bare å kjøpe riktig nett.

Ung kjernebiter, desperat for å komme unna fotografen, men uten problemer i nettet, Sande 2015

NOF/Birdlife's egen butikk, Natur og Fritid, har fuglenett (eller bærnot som de kaller det) som egner seg vel:
http://www.naturogfritid.no/Hobby_og_hage/Baernot/rstadv_J

Morellene, godt beskyttet bak fruktnettet, Sande 2015

tirsdag 7. juli 2015

Svarthvit Fluesnapper - liker fuglekasser

Svarthvit fluesnapper er den eneste fuglen i norsk fauna (og blandt få uansett) som har navnet delt i to ord! Alle andre norske fuglenavn er altså i ett ord. Svarthvit fluesnapper er å regne som en virkelig langtrekker, som overvintrer i Afrika, og som kommer relativt sent oss. I lavereliggende strøk dukker den gjerne opp veldig tidlig i mai, innover og oppover i landet utover i mai. Den går høyt opp mot fjellet, og er å finne hele veien nordover til og med Finnmark. Svarthvit Fluesnapper ble valgt til årest fugl av Birdlife Norge i 1996!

Den vil gjerne ha fuglekasser og rugehull i samme størrelse som blåmeis og kjøttmeis, og på den tiden den ankommer ligger de gjerne på egg. Dette kan starte en dramatisk kamp om en ensom fuglekasse, der gjerne en blåmeis-mor eller kjøttmeis-mor ligger død igjen på eggene sine. Og så bygger Svarthvit fluesnapper redet sitt oppå. Men det finnes også eksempler på motsatt utfall, der kjøttmeisen tar livet av fluesnapperen. Uansett, dette drama kan enklest unngås ved å henge opp flere fuglekasser! Og det er enkelt å få disse på besøk!

Svarthvit fluesnapper, hann: svart og hvit, hvite prikker i pannen, Sande 2015
Sammen med løvsanger, er svarthvit fluesnapper liksom sommerens komme. Sangen er karakteristisk i sin rytme og relativt lett å lære (?), og for meg er den virkelig velkommen en tidlig morgen i mai. Fluesnapperene er hyggelig å ha i hagen eller på hytta, de er lette og observere, og svært flittige så fort det er unger i kassen. Og mange har spurt meg hva slag fugl de har fått i fuglekassen som er svart og hvit!

Svarthvit fluesnapper hunn: brun og hvit, Sande 2015

Her er link til NOF/Birdlife sine sider om svarthvit fluesnapper, med bla utbredelseskart:
http://birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/index.php?taxon_id=9625

Og så en samling norske og utenlandske navn på svarthvit fluesnapper:

NAVN:
Norsk:       Svarthvit fluesnapper (fluesnapper, myggsnapper, sangfluesnapper, svartkviten)
Latin:         Ficedula hypoleuca
Engelsk:     Pied Flycatcher
Svensk:      Svart och hvit flugsnappare
Dansk:       Broget Fluesnapper
Spansk:      Papamoscas Cerrojillo
Tysk:          Trauerschnäpper
Fransk:       Gobemouche noir
Samisk:      


Svarthvit fluesnapper reirunge, i en kasse med alt for stort hull, Sande 2012

Flere fuglerarter på bloggen:
http://fugletur.blogspot.no/search/label/Artsomtaler